Fra gangsternes indre liv

Den ambisiøse oppgaven har jeg nok en sterk følelse av at Immaturus-kollektivet ennå mangler en del på å fylle. For det stykket viser, er snarere symptomer på dette sinnet enn dets grunnlag og forutsetninger. Sånn sett blir «Et slag sjakk» mer i Quentin Tarantinos ånd enn man kanskje hadde tenkt. Best får stykket frem indre rivaliseringer og usikkerhet i gjengen, forsterket ved at bossen henter inn en kar utenfra.

Som hos Tarantino, er selve forbrytelsen det minst viktige - den gjøres så å si unna i pausen mellom to akter. Det dreier seg om en gangsterbande på åtte karer og to «albanere» som driver med kokainsmugling. Der Tarantino ga gangsterne sine fargenavn, har de her fått navn etter sjakkbrikker. Ved et kupp skal banden sikre seg kokainladningen idet den overleveres. Men så kidnapper «albanerne» sønnen til et av bandemedlemmene, og sikrer seg slik en tyster og kan forberede seg på å ta imot gangsterne.

Kuppet går til helvete, og blodige kan de overlevende gangsterne begynne å mistenke hverandre for å være tysteren som blåste hele aksjonen. De har også fått med seg en av «albanerne» og torturerer ham på bakrommet, slik det skjer med politimannen i «Reservoir Dogs».

Jo da, her er mye Tarantino, særlig i stykkets andre del. Men det som imponerer, er hvor gjennomført oppsetningen virker i spill, kostymer og scenografi. Man har funnet et uttrykk, og makter langt på vei å gjennomføre det. Det som innledningsvis virker klisjéaktig, fremstår etter hvert som bevisst spill med klisjeer.

De ti mannlige aktørene klarer seg jevnt over bra. Særlig utmerker Harald Ottesen Nødtvedt seg ved scenisk sikkerhet og nærvær.

ANMELDT AV JAN H. LANDRO