Veum avsluttes i fin stil

ÅPNINGEN er isnende sterk.

En ung pike gjør seg i stand til noe du kan tro, eller håpe, er et stevnemøte.

Det er det ikke.

Voldtekten er brutal. Detaljene holdes tilbake. Christoffer Heies klipping kan stå som lærestykke i hvordan overgrep ikke trenger å skildres grafisk for å oppleves bestialsk.

HISTORIEN har alle de sedvanlige Staalesen-elementene, ispedd en dose bergensk noir. Allerede i første scene fra kontoret i Strandgaten, viser Seim sin vilje til å hegne godt om dem, og med stor sans for detaljer.

Akevittflasken er på plass. Senere skal Veum også ty til den - så vidt jeg husker for første gang i filmserien.

Femme fatalen er også på plass.

Hun ankommer Veums kontor iført trenchcoat. Hun heter Siv, og er passe mystisk i sin fåmælte tilbakeholdenhet.

Sivs søster lever av å prostituere seg. Hun heter Maggie, og er forsvunnet.

STAALESENS ROMAN kom i 2008, og denne gangen ligger plottet nærmere boken enn de foregående filmene har gjort. Også her har man bygget litt om for å tilpasse fortellingen Veums filmunivers. Noen små hull i grunnmuren følger med på kjøpet. Ett av dem er hvorfor Siv ikke går til politiet, men til Veum. I boken er svaret logisk. Det er det ikke her.

Veum får også bemerkelsesverdig lett tilgang til barnevernets taushetsbelagte mapper, attpåtil i originalversjon. Her holder ikke eks-sosialarbeiderens kontakter i barnevernet som forklaring.

I en svakere film ville slike irritasjonsmomenter vært ødeleggende.

Denne gangen blir de noen hårete kameler jeg sier meg villig til å svelge fordi resten av filmen er så god.

TEMATISK henter «Kalde hjerter» næring fra samme problematikk som «Falne engler» (2008). Bakteppet er like mørkt og dessverre like aktuelt.

Men der Veum for fire år siden ble en mann med flakkende blikk og svin på skogen, har han denne gangen forventningens lys i øynene. Han skal bli far.

Barnet og forventningene knytter uuttalte, men relevante tråder til tematikken, og står i relieff til de mindre heldige barnas virkelighet, avdekket gjennom Siv og Maggies bakgrunn. Den formidles sårt, lavmælt og solidarisk med jentene.

HER LIGGER også en av grunnene til at «Kalde hjerter» er den beste Varg Veum-filmen siden «Falne engler». Den tar problematikken alvorlig, uten å virke pretensiøs. Tvert imot. Seim synes å ha gått til oppgaven med et lekende alvor. Her er tilløp til lett makaber humor, og noen finurlige scener - som når Veum og Hamre sitter i den underjordiske korridoren på Haukeland, og det oppstår et slags lydlig og visuelt hull i handlingen idet en sykepleier kommer susende forbi på sparkesykkel.

FILMEN har flust med sjangermessig obligatoriske elementer og klisjeer, men Seim turnerer dem kreativt og originalt. Ta den velkjente fryseboksen. Når den dukker opp, vinkler han scenen innenfra fryseren, med den dramatiske slåsskampen utenfor som lydkulisse.

Slike grep gjør filmen frisk, fiks og veldreid. Samtidig er den nedpå, rolig uten å bli uspennende, actionfylt uten å bli tomt heseblesende.

HELSTØPTE skuespillerprestasjoner trekker ytterligere opp.

Ingrid Olava (bildet til venstre) spiller Siv; uten fakter, med et tilbakeholdent uttrykk som åpner akkurat nok opp til at glimt av hardt tildekket smerte pipler ut.

Gitte Witt (Maggie) har få replikker, men et ansikt som skjærer gjennom marg og bein med sitt nakne uttrykk.

Som skurk kunne Malthus blitt den parodiske figuren vi har sett så mange av i tidligere Veum-filmer. I Kim Sørensens skikkelse er han en lumsk, balansert psykopat, en perfekt blanding av iskald ondskap og manipulatorisk vennlighet, ispedd en uhyggelig, trygg fasthet.

Lene Nykvist skrives logisk, men raskt ut av handlingen, klokelig nok.

Dialogene er med få unntak naturlige, og med like få unntak renset for tendensene til det oppstyltede, ofte påtatt barske, som har skjemmet så mange av forgjengerne.

TROND ESPEN SEIM kvitterer for sitt langvarige, sikkert sammensatte forhold til Bergen, med en godt observert og nesten kjærlighetsfull bruk av bergenske personligheter og markører.

Fotograf Jens Schlosser lar byen hvile rolig i selv seg, sammensatt, pittoreskt og loslitt.

Selveste «Fru Kinsarvik» - Torill Sandvik - har en ørliten rolle som ruvende skurkemamma.

Den håvamålsiterende torpedoen Rolf spilles med innlevelse av Thor Brekkeflat, nylig avgått gateprest i Bergen.

Det faller ikke en eneste dråpe regn gjennom hele filmen.

PUNKTUM settes i Bien bar, der alltid rause Petter Lidal lar en nybakt pappa fyre opp sigaren, og Hamre - via gaven - overleverer sin venn en hilsen som også blir filmens sluttstrek. Blir den også seriens ditto, ville det på alle måter vært en lykkelig slutt.

Uenig med anmelderen? Skriv din egen anmeldelse i kommentarfeltet!