Bedre enn dette kan jeg knapt huske å ha sett UKErevyen. Hele forestillingen er løftet opp på et høyere profesjonelt nivå enn før. Både regi og koreografi er av bedre kvalitet enn tidligere, og redder nok enkelte innslag som ellers kunne blitt litt tamme. For fremdeles er det slik at de glade amatører ikke lykkes like godt med alt tekstarbeidet.
Årets utgave har et sterkere musikalsk preg enn tidligere, nesten som en musikal. Både bandet og de medvirkende på scenen viser at dette behersker de. Dessuten er mange nummer gitt en frisk og oppfinnsom koreografi, som løfter showet flere hakk.
I forestillingens kanskje aller beste nummer, «Der Untergang» som rockeopera, viser hele ensemblet virkelig hva de kan få til. Et glansnummer hvor det aller meste fungerer hundre prosent, og hvor tekst, musikk og dans i fellesskap skaper en strålende helhet.
I det hele tatt er det en gjeng med scenetekke, formidlingslyst og evne til å kommunisere som fyller scenen i NHHs aula. De danser, de synger, de spiller med samme intensitet og overskudd og flyter på en bølge av begeistring.
Rammen rundt er nylig avdøde Steve Jobs' (Nicholas Roberts) inntreden i himmelen, hvor han kommer med den innstillingen at verden i dag er så 2011. Derfor må den oppgraderes til iWorld. Han lanserer sitt nye program, iRod, men ender til slutt opp med å lansere det som har ligget i luften hele tiden: iGod!
Jaget etter det nyeste, det aller siste, er en viktig tråd gjennom showet. Men uten å la seg binde av denne eller andre tråder, tar ensemblet oss med gjennom et par og tyve numre, hvor de får rikelig anledning til å parodiere enkeltpersoner og kommentere diverse mer eller mindre aktuelle begivenheter og hendelser.
Heldigvis styrer de klar det interne og navlebeskuende.
Noen innslag er ganske originale og uventede. Som «Lei en østfolding», hvor Håvard Helgesen spiller mannen som alltid er positiv og direkte – og derfor godt egnet til å bringe de dårlige nyhetene. En tøff, men treffende kommentar til de norske jentene som ble tatt med narkotika i Bolivia, ga Rikke Iversen, Siri Sandvik og Silje Andersen. Ilandshjelpen til oss som har alt fra før, fikk frem flere poeng om vår fornemme nød.
Ellers fikk vi oppleve enda et høydepunkt da Ole Einar Bjørndalen ble skutt og drept på standplass i Ruhpolding, og Raphaël Poirée i David Vekonys franske skikkelse gikk runden blant de mistenkte og eliminerte dem en for en, på treffende vis. Her kom sentrumsblinkene tett!
Benedikte Sørbye tar oss gjennom en morsom Gabrielle-parodi, og viser samtidig at hun kan synge. En svært vellykket parodi på TV-programmet «Hver gang vi møtes», leverer kvartetten Nicholas Roberts, David Vekony, Håvard Helgesen og Olaug Stemsrud, hvor særlig sistnevntes utlevering av Tone Damli Aaberge hadde brodd. Ellers fikk Øystein Sunde, i Knut Anders Thorsets skikkelse, gjennomgå, og David Vekony gjorde det meste (kanskje litt for mye) av Sondre Lerches falske beskjedenhet på egne vegne.
En revykveld av de gode.
Hva synes du? Diskuter under:
GABRIELLE: Benedikte Sørbye leverte en herlig parodi på Gabrielle og ringehiten hennes.
