Troende til litt av hvert

TRO OG NORMER som tema for Vestlandsutstillingen kunne virke som en klam oppfordring til selvrefleksjon. Tanken om alle gudshusene, de trange fjordene og begges begrensning for menneskesinnenes åpenhet har lenge preget ideen om Vestlandet. Kurator Linn Cecilie Ulvin har heldigvis gitt identitetskategoriene på båten, og tenkt bredt.

Den kristne religionens favntak er i Agnes K. Johnsens «På lykke og fromme». Lykkehjulet har påklistrede bilder av trossamfunn i nærheten av hennes bolig. Hjulet kommenterer det å shoppe religiøsitet, vekkelsesbevegelsenes lovnader om lykke. Mest av alt blir vi klar over kristendommens dominans; det er kun en moské midt i alle misjonssamfunnene. Lykkehjulet er imidlertid litt for lite glossy til at effekten sitter.

Religion som kulturelt referansefelt, som et sett av symboler og etablerte bilder, blir tydelig hos Kjetil Kausland. Triptyk-formen, tre nakne kropper og friskt blod som pipler ut, peker mot Golgata. Kroppenes panseraktige muskler, sårbarheten og det meditative gjør denne lidelseshistorien til forhandlinger om selvet og kroppens grenser. Han arbeider med maskulinitetsformer.

Troen på egen lyst og jakten på selvtilfredsstillelse er felles med Jannicke Kristoffersen. Hennes akvarell av halvnakne kvinnetorsoer ledsages av en seksuell tekst av krav. Kristoffersen demper pyntelig Hiphopens bitch-ideal, og fremhever begjærets makt.

HOVEDVERKET PÅ utstillingen er Lindsay Seers videoinstallasjon The Truth was always there. Hun undersøker språkets grenser på flere plan. En personlig historie veves inn i en vitenskapelig. Via symboler, alkymi og naturscenarier jakter vi på «henne» og på muligheten for kommunikasjon. Møtet mellom kunstnermytologier, tresymbolikk, semiotikk og kroppslige grenser gjør dette til et høydepunkt.

Rent bortsett fra Seers er det de substansielle innspillene som får oss til å reflektere over tro, religiøsitet og hvem som er «de utvalgte» (og i hvilken forstand) fraværende. Konseptet er for spesifikt og for diffust og føles tidvis som en tvangstrøye. Kjersti Slettelands små edderkopper ser ut til å være her fordi en trengte noe skulpturelt. De er forførende og former utstillingsrommet bra.

Men formatet til Louise Bourgeois' edderkopper er bedre egnet til å si noe om det Ulvin ser som tro: «makt, underkastelse, ekstase og kontroll». Tro kan kanskje knyttes til underkastelse, men det omvendte er jo ikke alltid tilfelle. Mange av prosjektene fungerer bedre dersom en ser dem som utforskninger av identiteten og selvet. Det beste er å la både det regionale og troskonseptet fare når en ser denne utstillingen. Vi får ingen antropologisk studie av Vestlandet, og det er nok like greit.

SIGRUN ÅSEBØ