Traust oppfølger

Den første Knerten-filmen sjarmerte med sin fine balanse mellom eventyr og realisme, humor og alvor. Oppfølgeren har litt mindre å by på.

Det vil si: Lillebror og Knerten er fremdeles et radarpar det er lett å like. Og på sitt beste, får filmen fint frem barnets fantasi, bekymringer og vansker med å bli hørt, og tar dem alvorlig uten å bli suppete.

Det er helheten som svikter.

Mor (Pernille Sørensen) havner på sykehus etter en sykkelulykke. Funn på åstedet gjør at Lillebror tror hun ble påkjørt. Sammen med venninnen Vesla (Amalie Blankholm Heggemsnes) begynner han et spennende og litt skummelt detektivarbeid for å finne den skyldige.

Samtidig må Knerten ta innover seg at han nok er ganske forelsket i Karoline, Veslas søte bjørkepinne.

Historien hadde holdt godt til en snau time på barne-TV. Langfilmdebutant Martin Lund haler og drar i stoffet for å tøye det til kinolengde. Dermed blir det mange «fikse» sekvenser i sakte film og overforbruk av flerbildeteknikk som ikke tilføyer noe og stopper flyten i fortellingen. Noen tilfeller av totalt svart lerret skal illustrere mørkredsel, men virker bare pussige.

Lund legger også inn et par westernpastisjer, men de fremstår mer som påklistrede påfunn for å sprite opp en ellers traust film.

Klippingen er heller ikke helt vellykket, og detaljer som skrubbsår og plaster som kommer og går og en jakke som er åpen og lukket i samme sekvens, gir inntrykk av sjusk og hastverk.

Men som sist er tidsbildet korrekt og fullt av detaljer som gir næring til nostalgien.

BRITT SØRENSEN

Hva mener du om den nye Knerten-filmen? Si din mening!