Svingende dyrerock

Én prestasjon raget over alle andre på gårsdagens premiereforestilling: På to og en halv timers varsel måtte Eirik Del Barco Soleglad steppe inn i den mannlige hovedrollen, og han taklet oppgaven med bravur. 
På imponerende vis gjorde han rollen til sin egen, og knapt et eneste feilsteg lot seg registrere. At forestillingen var noe amputert fordi både Helge Jordal og den rollen Soleglad egentlig skulle ha, var borte, ble egentlig ikke noe stort problem. Saktens fyller ikke Soleglad Jordals sko. Men han fyller sine egne, og de er ikke små.

Under tittelen «Med Grimm og gru» har «Ulverock» for lengst opparbeidet seg status som kultstykke blant en generasjon norske TV-tittere; det har NRKs årvisse julevisninger sørget for. Her hjemme har den allerede erobret scenen på Trøndelag Teater og Nationaltheatret. Men DNS har laget sin egen versjon, som forholder seg passe fritt til originalen. Og det fungerer aldeles utmerket. Tore Nysæther og Solrun Toft Iversen har sørget for en gjendiktning som gir noe både til voksne og barn. Her er morsomme ordspill, en ulv som snakker fransk og en og annen scene mer erotisk ladet enn jeg kan huske å ha sett på noe familieteater før. Et og annet går nok de yngste hus forbi, vil jeg tro.

Handlingen er enkel, og sikkert velkjent. Etter en idyllisk og søt åpningsscene, trues geitemor Lykle (Kjersti Elvik) med sine fem killinger av vargen Skrubb (Soleglad) og hans skumle medhjelpere, gaupen Klore (Tormod Løvold) og det beleste eselet Elling (Lars Jacobsen). Fru Lykle vil ut og more seg på det lokale markedet, der hun blir farlig tiltrukket av den virile vargen. Så går det selvsagt ikke bedre enn at Skrubb & co. klarer å fange fire av de fem killingene, og en redningsaksjon må settes i gang.

Med sine fengende rytmer, iørefallende melodier og til dels skikkelig rockete sound, fungerer musikken godt og gir både fremdrift og temperatur til forestillingen. Og på scenen utfolder nærmest et stort menasjeri seg, med ulv og bjørn, geit og vær, esel og gaupe, sau og lam. For ikke å snakke om svalen Hirondella, som i Vibeke Flesland Havres vevre skikkelse utfører en nydelig trapesscene, som er både poetisk og småfilosofisk. Et fint, stillferdig innslag.

Teksten byr på humoristiske innslag, som Hilde Andersens regi tar godt vare på. Forestillingen som helhet er en god blanding av musikk, bevegelse og farger. Mette Noodts masker og Katrine Tolos kostymer gjør det lett å identifisere de forskjellige dyrefigurene.

Kjersti Elvik er god og øm mor, mens særlig Tormod Løvold gjør en morsom figur ut av gaupen Klore. Løvold har også tidligere vist at han trives i det komiske rollefaget. De mange medvirkende i ulike barneroller glir godt inn i helheten, enten de synger, danser eller avleverer sine replikker. Mathias Morken er en scenevant og sikker eldstemann i killingflokken, mens Josephine Larsen er en yndig Litalita.

Var du på premieren? Hva synes du?