Spetakkelet

DET VAR nemlig der, i kasjotten, den 16. juni 2006, at Gest omsider fikk seg selv i trynet. Veien dit hadde kvelden før gått i bil fra Åsane i en vanvittig fart. Uten lappen, med alkohol og hasj i blodet og nyinnkjøpt kokain på lommen. På Bontelabo sto politiet og ventet.

Så satt han der da, Greve-klanens første barnebarn. Sønn og sønnesønn av fire av byens mest profilerte og respekterte advokater. Bærer av navnet til morfar og oldefar. Han, som skulle bære det hele videre.

«Konge nummer en» kalte oldefar Gunnar ham. Gest minnes somrene på familiestedet i Rosendal. Da han kom løpende inn til oldefaren om morgenen, sa den gamle:

«Nu, Gunnar den yngre, skal vi på befaring på eiendommen.»

Så tok han oldebarnet med seg, og mens de vandret omkring, lyttet han ettertenksomt mens han gned den pratsomme guttens tommel i sin store hånd.

- Følte du allerede den gang et forventningspress?

- Det er liten tvil om at jeg hele livet har følt et formidabelt press på meg til å bli jurist.

MEN ALTSÅ, med hodet i hendene i tidenes bakrus, våget han for første gang å konfrontere seg selv med at tilværelsen som rampegutt og hvileløs vandrer hadde utviklet seg til en livsfarlig lek med livet. Han var en stadig voksende snøball i utforbakke, som ikke bare utfordret sin egen skjebne, men også skjebnen, følelsene og toleransen til menneskene rundt seg. Mennesker som bare ville ham vel.

- Jeg var en tulling og et godt rævhål, sier Gunnar, og stryker hendene gjennom piggsveisen, strekker armene over hodet og lener seg bakover i lenestolen i stuen i barndomshjemmet i Svartediksveien. Fra kjøkkenet høres pludrelyder fra ti måneder gamle Ronja, som får mat av mamma Helene Ree før hun skal på formiddagstur i bæremeis i Isdalen.

Alt er annerledes nå. Men fortsatt er Gunnar ukomfortabel med å snakke om at han, den eldste av en ny generasjon Grever, er straffedømt. Han fikk 18 dagers fengsel.

- SAMTIDIG ER jeg veldig takknemlig for at det skjedde. Det var en helt nødvendig opplevelse for at jeg omsider klarte å se meg selv utenfra og endre kurs. I månedene før rettssaken forsto jeg hva jeg måtte gjøre, og jeg gjennomførte en snuprosess med meg selv som bensin og motor. Men for dem rundt meg var det jo bare vondt.

- Hvordan tok din mor det?

- Ekstremt tungt. Mamma har alltid vært den viktigste voksenpersonen i livet mitt. Da hun døde av kreft i september 2008, hadde jeg ennå ikke funnet min hylle i livet, og var ikke komfortabel med det mennesket jeg var. Nå skulle jeg ønske at hun bare kunne komme ned hit i ti minutter, slik at jeg kunne gi henne et lite sammendrag og vise henne hvilke fantastiske mennesker som er blitt en del av mitt liv.

 

- Har du dårlig samvittighet overfor henne?

- Ja, det har jeg fortsatt. Dårlig samvittighet er blitt en styrende kraft i livet mitt. Den fører til at jeg tar riktige valg og beslutninger. Og jo mer jeg velger rett, desto tryggere blir jeg på meg selv. Men samtidig blir ikke den dårlige samvittigheten mindre.

JURIST BLE han aldri, og ikke blir han det heller. Nå våger han omsider å si det høyt. Etter morens død føltes det som om teppet ble dradd ut under føttene på ham. Det skjedde omtrent samtidig som finanskrisen snudde opp ned på musikk- og underholdningsbransjen, nærmest over natten.

- Frem til det hadde jeg vært litt musiker, litt manager, litt lokal-TV-programleder, litt konsertarrangør, og hele tiden sett på meg selv som en rampegutt som gjorde akkurat som jeg ville. Men jeg kom til et punkt der jeg sa til meg selv at det var på tide å rendyrke det jeg trodde på, gi jernet og droppe alt annet.

Resultatet ble managementselskapet Made, som han var med på å starte våren 2009. I dag er det et av Skandinavias ledende, med stjerneartister som Vinni, Lars Vaular og Sondre Lerche i stallen. Etter suksessen som dommer i «Idol» i fjor høst, står dessuten tilbudene om TV-jobbing i kø. 24. august er han på luften igjen, som programleder for nysatsingen «Cover me» i TV 2. Konseptet går ut på at en etablert, eldre artist møter en yngre, og sammen utforsker de hverandres sjanger og lydlandskap.

- Hvem får vi møte?

- Jeg vet ikke hvor mye jeg har lov til å røpe, men i et av programmene møtes Kari Bremnes og Timbuktu. I et annet har vi satt Joddski i Tungtvann sammen med Ove Thue og Saft. Programmet handler om artistmøtet, men også om den kreative prosessen rundt det å skape musikk. Det passer meg veldig godt.

- Blir det ny runde med «Idol»?

- Jeg er blitt spurt, men har ikke tatt stilling til det ennå. Jeg har veldig lyst. Samtidig har jeg nå økonomisk mulighet til å la være å jobbe 12 timer hver eneste dag, så da spørs det om ikke familien skal få litt mer av tiden min.

 

Sier Gunnar, og nikker mot pludrelydene på kjøkkenet. Helene skal i gang med medisinstudier til høsten.

DET ER slik med Gunnar, at han ikke gjør noe halvveis. Går han inn for noe, skjer det med en nærmest manisk besettelse.

- Jeg er nok en urolig person av karakter, og jeg jobber ekstremt mye. Altfor mye, egentlig. Det er nok et jag etter å komme et sted der jeg er harmonisk og tilfreds med meg selv og min egen tilværelse.

- Søker du noe, eller er det noe du løper fra?

- Det er et godt spørsmål. Jeg har nok i stor grad løpt fra ting jeg har villet fortrenge eller slippe å forholde meg til. Men igjen, det er blitt totalt forandret etter at Helene og Ronja kom inn i livet mitt. Så i dag søker jeg nok mer enn jeg flykter.

Allerede som tolvåring sto han på barrikadene. Som elevrådsformann i sjette klasse på Haukeland skole ledet han an i demonstrasjonene og holdt flammende innlegg mot sammenslåing av ungdomsskolene Ulriken og Gimle.

- I dag er det nok ganske annerledes, men den gangen var Gimle forbundet med kriminalitet og slaur. Det var Kalfaret mot Chicago. Enten var du pappagutt, eller så var du slaur, og alle så ned på hverandre.

Sammenslåing ble det, og i møte med «slauren» bestemte Gunnar og kameratene seg for å rendyrke rollen som kalfargutter. De kledde seg i merkeklær, gjorde et poeng av å si «jei» og «mei» og «dere», og gikk omkring i skolegården nesene i sky.

- Men selv om vi var snobbete, var vi bråkete problembarn på skolen. Vi var en gjeng med ramp.

Gunnar spradet omkring i farens Docksides seilersko (med fire par sokker i, han brukte størrelse 41 på den tiden, mot farens 47), og gikk i hemmelighet på Hans H. og Vincci og kjøpte dyre merkeklær for penger han ikke hadde lov til å bruke på den slags. Hjemme ble det huskestue da det ble oppdaget.

- Mamma sa at hun ikke skulle ha noe av at jeg gikk hen og ble en klysete pappagutt. Hun hadde kledd meg i klær fra Cubus hele livet, og jeg hadde aldri brydd meg.

SÅ SKJEDDE det noe. Gunnar var på besøk hos en nabo i Rosendal, som spilte en CD med Wu-Tang Clan. Møtet med den opportunistiske, rebelske rapmusikken, full av banneord og alternativ tekst, førte ham inn i en helt ny verden.

Han var på vei inn i andre året på ungdomsskolen, og gikk med et tomrom i seg. Han var urolig, forbanna og bitter til sinns. Foreldrenes skilsmisse året før hadde gått hardt innpå ham.

- Gjennom rapmusikken ble jeg kjent med en gi faen-kultur. Man skulle være imot alt det som det var OK å være for, og det passet meg godt.

Han begynte å eksperimentere med alkohol og hasj. Merkeklærne og seilerskoene ble erstattet av saggebukser, hettegensere og Nike. Og rød caps, som han nektet å ta av seg før han var ferdig med første året på videregående. Da hadde lærerne for lengst gitt opp.

- Hvordan gikk det på skolen?

- Jeg er et skippertaksmenneske, så jeg surfet greit igjennom ungdomsskolen, med fire S-er i karakterboken. Faktisk fikk jeg S på norskeksamen i tiende, etter å ha vært ute på fylla natten før eksamen.

 

INN KOMMER Ronja i meisen, med stort smil til pappa mellom runde kinn. Gunnar kysser både mor og barn farvel. I mai giftet han og Helene seg på Baroniet i Rosendal.

Tilbake i lenestolen sier han at han skal kjempe med hud og hår for at å unngå at Ronja utforsker en del av de sidene i livet han selv har vært borti.

- En ting er rus, som er en tilstedeværende faktor i alle deler av samfunnet. Men like mye vil jeg demme opp mot det å gi faen og ikke ta ansvar. Jeg var stygg med medelever og var en kjip type på ungdomsskolen.

Rapmusikken ble en besettelse. Gunnar begynte å skrive låter og lage musikk selv, sammen med buekorpskompisen Piddi (Petter-André Zweidorff). Natt etter natt satt de på gutterommet til Piddi på Nordnes og laget musikk, mens foreldrene trodde Gunnar sov. Så snart moren hadde lagt seg og det var stille i huset om kvelden, krøp han ut gjennom vinduet og klatret tre etasjer ned brannstigen før han tok bussen eller gikk til fots til Nordnes. I seks–syvtiden om morgenen tok han samme vei tilbake.

- På to av de første demoplatene til Spetakkel hører du moren til Piddi som banker i veggen og ber oss holde kjeft.

HAN FULLFØRTE videregående, og da foreldrene mente det var på tide å komme i gang med jusstudiene, fikk han hjelp fra uventet hold. Han var nemlig valgt til sjef i Nordnæs Bataillon, og morfar Gunnar mente det kunne være fornuftig å gjøre den jobben på heltid. Han grep sjansen til å utsette studiene begjærlig, og fikk tid til mye mer enn å være sjef.

Allerede høsten 2001 fikk de platekontrakt med Spetakkel. Da den første platen kom ut året etter, suste den rett til tredjeplass på VG-lista. Tilværelsen tok fullstendig av. I årene som fulgte reiste Spetakkels fem medlemmer land og strand rundt i en Nissan Micra på spillejobber.

Men læringskurven fra Piddi sitt gutterom til kjendisstatus og turnéliv med hitlåter av nasjonalt kaliber var for bratt. For Gunnars vedkommende ble det stadig mer utagerende festing, og i 2005 var det hele over.

HAN FORTSATTE å gi faen. Om dagen jobbet han med å lage egen plate, for så å feste hele natten. Noen ganger kunne han gå flere dager i strekk.

- Jeg var lost, men vegret meg for å komme tilbake til familien og si at de hadde hatt rett. Og overfor meg selv orket jeg ikke erkjenne at jeg hadde tatt de feile valgene.

- Savner du rusen?

- Både ja og nei. Det er kanskje litt drøyt å si. Men flyktigheten i å ruse seg, den tiden og friheten og roen du kjøper deg, kan tidvis være noe jeg lengter etter. Selv om jeg er inderlig klar over og bevisst på at det bare er feil. For rusen gir deg er bare et lite tidsrom, en liten ro som blir avløst av en enda større uro. Og en miserabel følelse.

Med Ronja og min kone har jeg jo fått så mye annet å erstatte uroen i meg med at rusen ikke er et alternativ.

DET BLIR stille i stuen i Svartediksveien. Pappas hus rommer så mange minner, på godt og vondt. Det er her Gunnar og familien kamperer når de er i Bergen. Gunnar forteller at han de siste årene har fått et stadig nærere forhold til sin far.

- Spesielt etter at mamma døde, har han vært en uvurderlig støtte for både meg og Helene. Familie er viktig.

Så snart Ronja og Helene er tilbake, skal de tre på middag til «de gamle» – morfar Gunnar og mormor Guri, som bor like borti gaten.

- Morfar har alltid betydd uendelig mye for meg. Selv om han ikke kunne relatere til hva det ville si å få platekontrakt som 18-åring, eller at jeg valgte å satse på musikken, har han alltid gitt meg anerkjennelse og backing når jeg trengte det. Han sier fortsatt med glimt i øyet at det ikke er for sent å gå tilbake til skolebenken. Men han sier samtidig at valget er mitt.

- Kanskje du har tilført jussbastionen du har vokst opp i noe verdifullt?

- Det hadde vært inderlig gøy. Jeg har i alle fall jobbet hardt for at mitt uortodokse yrkesvalg, mine lik i lasten og skjeletter i skapet skal ha brakt en eller annen forståelse, ikke aksept, men forståelse og innsikt i det at det finnes mange valg i livet som kan være gode, selv om de ikke intuitivt oppfattes som riktige. Det er en lærdom jeg vil videreformidle til min datter.

DET KNIRKER i døren, og inn kommer turgåerne med røde kinn. Vi spør når familien har tenkt å gjøre bergensere av seg igjen.

- Shhh, Helene, hvisker Gunnar over bordet og bedyrer at han har en langtidsplan.

Vi tar signalet og spør heller hvorfor de valgte navnet Ronja.

- Det har vi fra samboeren til Timbuktu som heter Ronja. Vi synes det er et nydelig navn. Dessuten er hun jo datter av en røver.