For dem av oss som er jevngamle med de fire medlemmene av Gitarkameratene (fra 58 til 63) fortoner en konsert med denne gjengen seg som en musikalsk reise gjennom mesteparten av vårt voksenliv. For ikke bare spiller de gamle gitarkameratlåter, de serverer oss også høydepunkter fra sin solokarriere. Vi er med andre ord tilbake til siste halvdel av 60-årene, da voksenlivet begynte for oss.
Jan Eggum, Øystein Sunde, Halvdan Sivertsen og Lillebjørn Nilsen gir oss ingen overraskelser, men de gir oss humor og musikk – gode opplevelser – et par timer i tilbakelent hygge med fire godt voksne, særdeles kompetente, musikere.
Det mangler heller ikke på selvtilliten hos de fire. Fra de kommer inn på scenen og synger «... slike gutter det vil gamle Norge ha», flørter de med publikum, og er så freidige at de inviterer til allsang med åpningssporet, «Venner». Publikum lar seg ikke be to ganger, og fra da av er kontakten mellom scene og sal der – og det bare øker på gjennom konserten. Når den er over, vil ikke folk at den skal slutte, og de får et par ekstranumre før det er ugjenkallelige slutt.
Men før det har Halvdan dratt oss gjennom «Venner», Lillebjørn har gitt oss «Se alltid lyst på livet», Øystein har hatt flere konkurranser mellom tunge og plekter med «Kjekt å ha» og Jan har fortalt oss at det er «På 'an igjen». Og det er bare begynnelsen. For så forteller Lillebjørn at de vil spille noen sanger som de fire liker å spille, og dessuten noen som publikum liker å høre. – Og ofte er disse to sammenfallende, slo han fast.
Gitarkameratene er fire solister som står sammen på scenen, og som backer hverandre. Kjemien er åpenbart god, og de støtter hverandre med koring og komp på det fantastiske materialet som hver og en av dem sitter på. Som publikum kan vi bare sitte og ta imot: «Ambossanova», «Sommerfugel i vinterland», «Crescendo i gågata», «Tanta til Beate», «Ryktet forteller», «Kjærlighetsvise», og så videre, og så videre...
Det kanskje aller beste enkeltnummeret på konserten i går var Jan Eggums «Tre er en for mye» med Jan og Øystein på gitarer og Halvdan og Lillebjørn som korgutter med bergensdialekt. Helt strålende. Og publikum bare elsker «Vi vil leve lenge, vi» med Halvdan Sivertsen som allsangleder.
Litt tekstglemming må vi vel akseptere, og vi hører også at stemmene nok ikke helt er hva de en gang var. Men det gjør ikke veldig mye. De to timene gikk som en røyk, og Gitarkameratene gir det vi håper på å få. Mer kan vi ikke forlange!
Var du der? Hva synes du?
