Småkjedelig fra Lenny Kravitz
Begynner og slutter bra, men for mye langhalm underveis
Lenny Kravitz klarte aldri å overbevise helt for en gjennomvåt forsamling på 5000 tilhørere på plenen på Bergenhus lørdag kveld. Ingen direkte håpløs konsert, men ei heller en vil bli husket så veldig lenge. Til det var det for langt mellom høydepunktene.
Les også
Her til lands har han hatt brukbar suksess, men har likevel bare hatt en låt, «Are You Gonna Go My Way» , inne på singlellistene.
Mangel på originalitet
Selv om alle platene hans på 90-tallet kom blant de ti beste på VG-lista, mangler han det definitive gjennombruddet her til lands. Men Kravitz har også skrevet låter og samarbeidet med både Madonna, Mick Jagger, Michael Jackson og Stevie Wonder i tillegg til en mindre karriere som filmskuespiller.
Årets turne har tittelen «Black And White America-tour» etter hans siste plate som kom ut i fjor. Men strengt tatt er det en Greatest Hits-parade publikum på plenen får servert denne kvelden. Helt fra gjennombruddsalbumet «Let Love Rule» fra 1979 og gjennom det meste av 90-tallet. For det var strengt det tiåret som var Kravitz sin kommersielle storhetstid.
Til tider grep jeg meg i å tenke på gitarfantomet Joe Bonamassa som spilte på Bergenfest i fjor. Fantastisk håndverk og eksemplarisk låtskriving. Problemet er manglende identitet. Det er lett å høre at Kravitz kan sin Curtis Mayfield, Prince og Led Zeppelin. Problemet er at mannen skifter ham litt for ofte underveis, og går litt vill i mangel på originalitet.
Smådruknet publikum
Det begynner imidlertid riktig bra med «Come On Get It» fra det nye albumet, og fortsetter med «Always On The Run». Potent og funky med et tett og svært kompetent band inkludert en blåserrekke på tre mann. På den gamle Guess Who-hiten «American Woman» får Kravitz også vist at han er en svært så kompetent gitarist.
- Hva er det som skjer? Er det dette som er sommeren hos dere? La oss nyte dette flytende solskinnet sammen, sier Kravitz til et heller smådruknet publikum mens regnet pøser ned. For her er regntøy og plastponchoer fra BKK og en herværende restaurant kveldens moteplagg. Men smooth soul som «It Ain’t Over ‘Til It’s Over» fungerer best i varme sommernetter. Man bør helst være nyforelsket og dele en regnponcho for å komme i den rette stemningen.
Men etter den friske starten begynner det å gå litt på tomgang. En lenger løs jam komplett med trompetsolo ville kanskje fungert på en tett liten jazzklubb, men her snakker vi stadionkonsert – om enn i det mindre format. Tittellåten fra hans nyeste plate er starten på en heller seig rekke med lett funky ballader – oppspritet med lengre gitarsoli.
Selvfølgelig er det ingenting å utsette på verken lyd eller fremføring, men småkjedelig blir det okkesom. Men selv uptempo rockere som «Rock Star City Life» og «Where Are We Running» blir knapt stort mer enn et riff og et slapt refreng.
Men avslutningen med «Fly Away» og «Are You Gonna Go My Way» var gnistrende og klarte faktisk å skape både liv, god stemning og allsang hos publikum. Hadde bare hele konserten vært like bra.
Bandpresentasjon og et lengre ekstranummer, tittellåten «Let Love Rule» fra debutalbumet, blir det også plass til sånn helt på tampen før regnet igjen høljer ned.
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
