Skriver norsk litteraturkritikks historie

- Det er i de åpenlyse kranglene at kriteriene for hva som er god litteratur kommer tydeligst frem, sier Eirik Vassenden ved Universitetet i Bergen.

Han deltar i et nasjonalt forskningsprosjekt som skal skrive norsk litteraturkritikks historie fra 1870 til 2000. I dag starter seminaret «Men er det bra?», som handler om kvalitetsbegrepet i litteraturkritikken.

- Hva fremhever egentlig dagens litteraturanmeldere som godt?

- De er i ganske stor grad opptatt av nyhet og aktualitet – kanskje fordi vi har en forholdsvis stor produksjon av bøker i Norge. Det som stikker seg ut fra det jevne får oppmerksomhet.

Han kaller dette et sensasjonskriterium, og forteller at det har vært gjeldende siden det kom i bruk midt på 1800-tallet. Flytende språk er også noe forfattere får skryt for:

- Det å skrive velklingende, velformede setninger, slik Tomas Espedal blant andre blir berømmet for, er fortsatt en litterær dyd, sier Vassenden.

Makt og motmakt
- Hvem er det som bestemmer hva som til enhver tid er god litteratur?

- Litteraturkritikk i dagspressen har preg av å være offentlige smaksdommer, og tidligere var det i større grad enn i dag tydelige autoriteter, professorer eller andre størrelser som felte disse. Men en stor del av kritikken handler også om å krangle med disse dommerne, forteller Vassenden.

Han påpeker at noen kritikere synes det er viktig å fremstå som autoriteter, mens andre foretrekker å utøve makt under radaren.

- Jan Erik Vold er et eksempel på sistnevnte. På 60-tallet var han en typisk antiautoritær aktør, men etter ti år satt han i en rekke sentrale verv og kunne selv diktere premissene. Selv etter at han nå er blitt æresdoktor, rykker han ut og kjefter på professorene. Han representerer en motmakt som er blitt en reell makt.

Detronisert
Det går ikke an å se på litteraturkritikk uten samtidig å studere mediet den blir publisert i. Det er naturlig å spørre om avisanmeldelsene slik vi kjenner dem vil endre seg av de mange bloggene og andre sosiale mediene der det fremsettes meninger om bøker?

- Det felles flere og flere litteraturkritiske dommer i cyberspace, og avis- og tidsskriftkritikken får en annen status når den ikke lenger er den eneste. Leserne får større erfaring i å felle dommer og å formulere seg. Dette innebærer en slags demokratisering av kritikken. Til en viss grad kan en si at kritikeren er detronisert.

- Er dette uheldig?

- Det er absolutt ikke uheldig at det finnes en litteraturkritiker på hvert nes. Men det er uheldig hvis det fører til at aviskritikken uttynnes. Og det er uheldig hvis kravene til solid argumentasjon og redaksjonell gjennomarbeiding synker. Hvis litteraturkritikken ikke lenger er en del av papirpressen, står den i en reell fare for å forsvinne, hevder Vassenden.

Tydelig og vrang
Vassenden er uenig med Bergens Tidendes kulturredaktør Jan Harald Landro, som 30. oktober ble sitert på at «Leserundersøkelser har avslørt mindre interesse for anmeldelser enn redaktøren hadde ønsket og trodd.»

- Det ser ut til at kulturredaktøren har resignert og mener kritikken har utspilt sin rolle. Men jeg tror premissene for redaktørens vurdering er feil: Han lar leserne vurdere om kritikken er viktig for avisen. Leserne har alltid vært uenige og alltid dratt kritikken i tvil. Kritikkens mandat er nettopp å fremskaffe uenighet.

Anmelderne blir ofte kritisert for å være subjektive, men en av kritikkens oppgaver er å være tydelig og vrang, mener Vassenden.

- Vi kommer ikke videre hvis alle skal klappes på skulderen bare fordi de har skrevet en bok.

Mer moralsk?
Historien viser at de rådende oppfatningene av god litteratur alltid blir angrepet, forteller Vassenden. Så hva blir neste bølge?

- Det er ikke utenkelig at vi vil få en mer moralsk investert vurdering. Bøker der det dokumentariske og biografiske spiller en rolle har større interesse nå enn for noen tiår siden. I Knausgård-anmeldelsene har de estetiske perspektivene overtrumfet de moralske, men dette kan endre seg.

Vassenden ser for øvrig tendenser til at «Min kamp»-bøkene har endret kritikkens form.

- En rekke kritikere har begynt å møte bøkene med seg selv. Men jeg synes en kritiker som Klassekampens Tom Egil Hverven går for langt i å møte bokens patos med sine egne følelser. Hvis anmelderens person stenger for diskusjonen videre, er det problematisk.