Sett det der før

Sjur Hjeltnes er pianist og humorist fra Voss og i forestillingen «Eit musikalsk humorshow» kombinerer han disse to talentene. Ja, for han har helt opplagte talenter på begge fronter. Alene på scenen foran flygelet med et lerret bak seg tar han publikum med på en reise i mennesket og musikkens historie.

Det begynner med Leif Ove Andsnes, Grieg og grisevitser. Han tuller med sin egen sjanger og det funker veldig godt. Det hele virker svært lovende. Han forflytter seg til Voss og Grytå ungdomsklubb og spekulerer i de store og små tingene i livet. Hvem er vi og hvorfor i alle dager er vi egentlig på Logen og ser på et humoristisk pianoshow? Han forteller om sitt liv. Han inntar en klassisk outsiderposisjon, han som ikke fikk damene, han som satt hjemme, han som ble god på piano. Glimtvis er det svært fint og han tar seg tid til noen spontane kommentarer før han snakker om en gjenkjennelig kritikk av Idol-samfunnet og hvordan unger skal bli stjerner, men ender på avrusning før de er ti. Deretter går han noe hakkete gjennom hvordan trommene oppsto i steinalderen, hva komponistene kranglet om i romantikken og hva katolesismen har bidratt til musikalsk (pluss en liten vits om paven og pedofili selvsagt).

Hjeltnes sitt show er for sprikende og for hektisk i første del. Best er forestillingen når han lar de lunefulle tankene om hva vi egentlig holder på med her verden komme til sin rett. Manuset er da originalt og nesten litt rørende. Hjeltnes er på sitt verste er det når han drar (oppbrukte) parodier på Arnold Schwarzenegger eller Tom Jones som hundrevis av komikere har gjort før han. Han serverer vitser om Knausgård og tarmskylling, at jenter helst liker de slemme guttene og han danser og synger «Beat it». Det meste har jeg sett/hørt før, og jeg blir sittende å tenke at dette ikke er helt han, men noe han også har sett andre gjøre. Hjeltnes er god når han tar det ned og lar absurde og smårare elementer slippe til. Da gir han meg følelsen av hva dette kunne vært.

Hjeltnes runder av showet med å lure folk inn i det kjærlige hjørnet og får med publikum på noe som ligner på allsang på «All you need is love». Mens publikum korer «love, love, love» messer Hjeltnes at folk må gå ut og gjøre godt. Hjelpe gamle damer eller klemme et tre. Showet er både varmt og velmenende, og jeg skulle virkelig ønske at jeg også kunne gå ut å gjøre godt og ikke være en grinete kritiker, men dessverre føltes forestillingen altfor «gjort før» til at jeg kunne ta på kjærlighetshanskene jeg også.

Enig med vår anmelder? Syng ut her.