Sanger fra samvittigheten

Det har gått fem år siden Anne Hvidsten prestenterte debutalbumet «Need to know» for verden. Nå er endelig oppfølgeren ute, og låtskriveren er ikke bekymret for at folk har glemt henne.

- Folk i musikkbransjen har ikke glemt meg. «Need to know» var en såpass stor hit at publikum husker den selv om de ikke nødvendigvis husker meg, forteller hun.

«The Bubble Burst» er navnet på den nye platen, og den countryflørtende førstesingelen «Dreams» har surret og gått på flere norske radiostasjoner i sommer.

Latsiden?
Hvidsten har aldeles ikke ligget på latsiden etter debutplaten.

- Jeg ble mamma til en liten jente, og det vet jo alle at tar litt tid, ler hun.

Hun har også fullført to utdannelser og jobbet som journalist. Hun er dermed godt kjent med standardspørsmålene musikkjournalister har en tendens til å stille.

- Hehe. Det er nyttig å ha vært på begge sider, sier hun.

Hun deltok også i Melodi Grand Prix, og har hele tiden skrevet mye.

- Albumet er preget av en lengsel etter å komme ut. En lengsel etter å dele, oppsummerer hun.

Fengsel
Den nye platen er ytterst personlig, og tekstene er av en slik privat karakter at hun slettes ikke var sikker på om hun kunne bruke alle. Sangen «Prison» var en av de som satt langt inne. Hvidsten skrev sangen da hun satt hjemme med datteren i det hun selv omtaler som et frivillig fengsel.

- Jeg skrev den da jenten var veldig liten. Jeg er utrolig rastløs og føler at jeg må gjøre noe hele tiden. Å være bundet på den måten var en utrolig kontrast som jeg hadde problemer å forholde meg til, forteller hun.

Hun tror sangen kan være viktig for mange i samme situasjon.

- Jeg fikk verdens dårligste samvittighet etterpå. Det er jo ganske tabu å skrive om sånt. Jeg har imidlertid fått veldig mange positive tilbakemeldinger på den teksten. Den treffer mange, sier hun.

Hun innrømmer at hun var en smule engstelig for hvordan den teksten ville bli mottatt.

- Datteren din er tre år nå. Hvordan tror du hun vil reagere på tekstene når hun blir eldre?

- Jeg tenkte en del på det. Vi snakker veldig mye sammen, og det er jo ingenting negativt i sangen. Hun vet at jeg er mest glad i henne i hele verden, sier Hvidsten.

Tekster
Det er et stort spenn i tekstene. Hun har skrevet om datteren og livets begynnelse, men i «Old Man» går hun til den motsatte ytterlighetene og forteller en historie om en gammel mann som ikke har andre ønsker i livet enn å dø. I «Probably Nothing» har hun også skrevet en guide til menn som ønsker å forstå kvinner bedre.

At tekstene blir godt mottatt, og at de virkelig blir lest setter hun stor pris på.

- Hvordan er det å møte publikum med slike personlige tekster og vite at andre tolker andre ting i dem enn det du gjorde?

- Det er bare positivt at folk gjør sangene til sine. Alle har sine måter å tolke dem på. Jeg føler virkelig at tekstene rører folk, og jeg opplever at noen gråter på konsertene. Det er utrolig fint, sier hun.
Smakebiter fra platen finnes på MySpace. Hun holder også fansen oppdatert via bloggen sin.

Musikalsk
Musikalsk beskriver hun innspillingen som en «lekeprosess». Hun har jobbet sammen med Daniel Hauge i ASAF Lydstudio og roser innspillene hans. Selv har hun traktert gitar, orgel, fløyte og kornett på platen.

- Jeg hadde ikke noe press på meg. Det var en pågående idémyldring, forteller hun.

Førstesingelen har et tydelig countrypreg og Hvidsten har fått stor sans for Alison Krauss i det siste. Hun liker imidlertid ikke å bli satt i bås, selv om hun selvsagt er fullstendig klar over at journalister er ganske glad i nettopp det. Hun valgte helt bevisst å ikke høre på musikk i innspillingsperioden.

- Vi tenkte ikke på annet enn å lage fine låter. Country, pop, rock og klassisk smelter sammen, og jeg synes albumet viser bredde. At journalister ikke helt klarer å sette det i noen bås tolker jeg positiv, humrer hun.

Hun feiret utgivelsen med konsert i Bergen nylig, og lover å besøke de andre store byene i Norge om ikke så alt for lenge.

- To be continued, ler hun.