Same Procedure

En konsert med Mark Knopfler er litt sånn ”Grevinnen og hovmesteren” på lillejulaften. Du vet hva du får. ”Same procedure as every year, James”. For Mark Knopflers tredje konsert i Bergen på fem år vare til forveksling ganske lik de to foregående. Sannsynligvis en koselig og trivelig mandagskveld for de aller fleste i Vestlandshallen. Og muligens litt kjedelig for dem som bare husket Dire Straits i sine glansdager.

Les også

Klar for Knopfler

Det begynner stille og rolig med ”Border Reiver” fra den ferske platen ”Guilty” som kom i fjor høst. Riktignok fire minutter etter annonsert tid, men etter å ha opplevd Axl Rose for et par uker siden må det sannelig kalles presist så det holder. Knopfler selv sitter på en stol forrest på scenen med sin knallrøde Fender Stratocaster. Ryggproblemer er grunnen, men strengt tatt gjør det ikke stor forskjell om mannen sitter eller står. Noen moroklump på scenen har han aldri vært.

Deretter er det en god gammel traver. ”What it is” fra ti år gamle ”Sailing To Philadelphia” som umerkelig glir over i tittellåten fra samme album. Gitaren kommer mer i forgrunnen og folkemusikkpreget, som ellers har kjennetegnet mye av Knopflers produksjon de siste årene, dempes en del.

Det er alltid vanskelig å si om Knopfler går på autopilot eller leverer en inspirert forestilling. Laidback er nemlig bare fornavnet på den snart 61 år gamle artisten. Det går så uanstrengt og lekende lett. Men vellyd er det. Her er ingen flashy storskjermproduksjon, pyro eller fancy lyssetting.

Så er det frem med ståbass på relativt ukjente ”Coyote” fra ”Ragpicker’s Dream”. Kanskje et litt underlig låtvalg sett i forhold til resten av kveldens repertoar. Til tross for at mannen har et relativt ferskt album i bagasjen, blir det bare et par låter derfra. Det samme skjedde for øvrig sist han var i Bergen for et par år siden. Heller ikke da var det mye ferskvare på settlisten.

Publikum er veloppdragent og lyttende, men ikke direkte ekstatisk. Litt mer liv blir det da den første Dire Straits-låten kommer. ”Romeo & Juliet” får frem en viss begeistring i salen, men overraskende tamt er det likevel. Men det er likevel ingen tvil om at Knopfler har publikums fulle oppmerksomhet. Så dukker det frem en storskjerm bakerst på scenen, og vi får gitarspillet i nærbilde ved hjelp av et kamera plassert øverst på Knoplers gitarhals.

Selvfølgelig også gjennombruddslåten til Dire Straits, ”Sultans Of Swing”. Så mye forskjellig fra den gang den var landeplage for over 30 år siden låter det ikke, men det var da heller ikke ventet. Det kan faktisk høres ut som om han bommer på en tone her og der, men det vil overraske om det ikke var planlagt. Men endelig blir det liv i salen.

Så er det bandpresentasjon. De fleste av musikerne har vært med til Bergen før, og trommis Pick Withers og Guy Fletcher bak tangentene har spilt sammen med Knopfler siden dagene med Dire Straits. Etter folkemusikkpregete Done With Bonaparte plukker Knopfler frem den akustiske gitaren på ”Marbletown”, og det er tid for litt akustisk hæla i taket. Som forresten strekkes ut i lengste laget og ender som en liten jam med pennywhistle og fele.

Intensiteten økes med ”Speedway At Nazareth” og den gode gamle Knopflersounden på gitaren er igjen i front. For når mannen spiller gitar er han unik. Tonene og strengeløpene er det ingen som gjør ham etter. Og jammen tror du ikke at mannen til og med reiser seg fra stolen til slutt. For øvrig det største sprellet han gjør på scenen denne kvelden.

Introen på det episke mesterverket ”Telegraph Road” får publikum til å bryte ut i trampeklapp, (som forresten dør hen med en gang han setter i gang). Men det låter som en kule og det gnistrer av gitarspillet. Og publikum reiser seg endelig fra stolene. Ekstranummer, ekstranummer.

Knopfler reiser seg, setter seg og går over i ”Brothers In Arms”. Så vakkert, så vakkert. Til og med antydning til allsang. Hadde dette vært for tyve år siden ville salen vært et hav av tente lightere. En låt som alltid er for kort uansett hvor lenge den strekkes ut.

Så ble det da liv i publikum til slutt. ”So Far Away” av Dire Straits og ”Piper To The End” fra det siste albumet avslutter. Solid håndverk og perfekt lyd, men likevel ingen konsert som vil gå hen i historiebøkene.

EINAR ENGELSTAD

Slik gikk det sist Knopfler var på besøk i Bergen:

Les også

En riktig god dag på jobben

Enig med vår anmelder?