Overgrep eller kjærlighet?

STERKE FØLELSER og uønskede tanker aktiveres når Reny Marie G. Folgerø og Bjørn Willberg Andersen i dette kammerspillet nøster opp en ubehagelig fortid. Enkle forklaringer på vanskelige spørsmål viser seg ikke å være gode nok. «Blackbird» er blitt en forestilling som bør skape debatt.

STYKKET ER ET TRAUMEDRAMA. Det aller meste skjer i språket, der to personer verbalt gjennomspiller et forhold som har merket dem begge. Una var tolv år da hun innlot seg med Ray, en mann på førti. Et tre måneders «forhold» endte med fullbyrdet sex, skandale og en fengselsdom for hans vedkommende. For henne betydde det evig soning. Hun trenger ikke fremkalle opplevelsene i erindringen, de bare er der.

15 år senere oppsøker hun Ray, som har begynt et nytt liv, og konfronterer ham med sitt sinne, sin skuffelse og noe mer, som det lenge ikke er så lett å skjønne hva er. Han avviser henne og vil helst ikke snakke om det som skjedde, men hun borer i ham og deres felles fortid med stadig mer utfordrende spørsmål, og driver slik handlingen fremover. Kanskje innser ingen av dem at de er i ferd med å gjenskape et mønster fra fortiden, et mønster de synes fanget av og som kommer til uttrykk i både språk og atferd.

FORESTILLINGEN bølger frem og tilbake, mellom heftige og rolige scener, mellom sinne og ømhet, fint instruert av regi-
debutant Anders Dale.

Kanskje har de to bare hverandre. Det er oppstått en slags avhengighet, som får sitt tvetydige uttrykk i stykkets sluttscene. Noe av det som gjør «Blackbird» så severdig, er at stykket aldri blir et enkelt oppgjør med pedofili, men klart får frem at forbudt kjærlighet kan ha mange nyanser og mange uttrykk. Una ser seg som dobbelt offer: Offer for det hun opplevde som et svik, da mannen hun elsket stakk av. Og deretter at rettsvesen og hjelpeapparat gjorde henne til offer for noe hun ikke opplevde som overgrep, men et kjærlighetsforhold. Men det hun ikke kunne se klart da, og kanskje heller ikke 15 år senere, er hvor usymmetrisk maktforholdet mellom dem var. Og at en barneverden og en voksenverden ikke skal møtes på den måten.

OLAV MYRTVEDTS ENKLE SCENOGRAFI understreker både det skitne i forholdet og kontrasten mellom det ordinære og det ekstraordinære i denne historien.

REMY FOLGERØ viser en kvinne som ikke kommer videre med livet sitt. Som føler sorg, og lengsel etter mannen som var hennes første og eneste kjærlighet. Fint veksler hun mellom iltre følelsesutbrudd og sterk sårbarhet, og i korte, vakre glimt slipper hun frem den ømheten hun stadig føler for Ray. Willberg Andersens Ray er preget av skam og engstelse for hva dette møtet kan avstedkomme. Hennes søkende øyne møter han ofte med avvisende blikk, men stundom slår det gnister mellom dem. De snakker i brutte setninger, som om tale og kropp ikke arbeider sammen; de vekselvis slåss emosjonelt og forfører hverandre i en forestilling som får økende erotisk ladning.