Ny vår for Nergaard

På albumet «Unclouded» som kom tidligere i år, strippet Silje Nergaard ned det orkestrerte og produserte uttrykket i skjæringspunktet mellom pop og jazz som har vært et varemerke og en suksessfaktor gjennom mange år - og gikk på mange måter tilbake til sine røtter.

Barnlig spontanitet

Med dette albumet har hun sagt at hun ville finne tilbake til den barnlige spontaniteten og åpenheten, og gjenoppdage seg selv som artist og vokalist. En slags ny start, rett og slett.

Det er denne nedstrippede siden av Silje Nergaard publikum får se i Korskirken denne mandagskvelden, med store deler av repertoaret hentet fra det nye albumet, ispedd låter fra hele karrieren. Og noen coverlåter.

På platen har hun med seg en rekke stjernegitarister, som Knut Reiersrud og John Scofield. I Korskirken er det kun hun og gitaristene Håvard Bendiksen og Hallgrim Bratberg - «orkesteret mitt», som hun kaller dem.

- Kledelig

Det er et format Silje Nergaard åpenbart føler seg svært komfortabel i. Og det viser seg å være et format som kler henne. Nergaard demonstrerer også at et såpass smalt format ikke trenger å være begrensende. Det må Bratberg og Bendiksen ta mye av æren for med sitt utsøkte fingerarbeid og spenningsskapende samspill.

Til tiderhar Silje Nergaard fremstått i en så gjennomarrangert og nøye regissert innpakning at det har vært vanskelig å få tak i sjelen bak der.

Groovende «Tell me where...»

Ikke til forkleinelse for flotte musikere og tidligere scenepartnere som Jarle Vespestad eller Tord Gustavsen, men i dette nakne formatet klarer Bendiksen og Bratberg å fremheve Nergaards artistiske kvaliteter, heller enn å pakke dem inn i fløyel.

Til og med en så pass irriterende låt som «Tell Me Where You're Going», som Silje Nergaard har fremført hver eneste gang jeg har hørt henne live, får en ny innfallsvinkel.

Bendiksen, som for øvrig fremstår som litt av en entertainer på sitt instrument i løpet av konserten, får denne ikke lenger fullt så irriterende låten til å groove noe voldsomt med sin scatting.

Var og nær Radka-signatur

Spranget fra denne mer enn 20 år gamle hiten til Jimmy Webbs «The Moon's A Harsh Mistress», kunne neppe vært større.

Ingen går løs på Radka Toneffs signatur uten å måtte tåle sammenligning. Silje Nergaard gjør sin versjon til et vart og nært høydepunkt i Korskirken på en søndagskveld. Helt utilslørt.

Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av konsertens første time.

Uenig med anmelderen? Skriv din egen anmeldelse i kommentarfeltet!