Når virkeligheten blir journalistikkens første offer

ENGLEN I GROZNYJ, Historier fra Tjetjenien

Åsne Seierstad er representant for vår tids mest populære journalistiske sjanger: Den fortellende journalistikken. Og fortellingen mestrer hun til det fulle. Personer, steder og begivenheter får liv gjennom hennes språk, det vrimler med detaljer og sansemettende beskrivelser. Fullkommen som i en skjønnlitterær roman.

Det er Åsne Seierstads metode. Den har hun med suksess anvendt i Afghanistan, på Balkan og i Irak. Denne gangen vender hun tilbake til Russland og Tsjetsjenia, som hun dekket for norsk presse i 1990-årene. Hun sier et sted at hun ønsker å skrive om de krenkede. På begge sider av fronten.

Den norske forfatteren innlosjeres på et barnehjem i Groznyj for å finne historier om krigens ofre, og det kommer det hjerteskjærende beretninger om vold, misbruk, ensomhet og forpinte sjeler ut av, men også glimt av lys og store hjerter.

Engelen i Groznyj er barnehjemmets leder, Hadizat. Hun har selv vokst opp på barnehjem, flytter sammen med sin mann til det fjerne Sibir etter Sovjetunionens oppløsning, blir gravid, men mister barnet i en bilulykke og kan ikke få barn.

De vender tilbake til Groznyj i februar 1995, mens den første krigen er i full gang, og alle med midler og muligheter for lengst har forlatt byen. Men de blir, og begynner å ta seg av foreldreløse og hjemløse barn.

Seierstad møter også Tsjetsjenias nye president, Ramzan Kadyrov, som fra 2006 regjerer den ødelagte republikken med jernhånd. Hun finner en lemlestet russisk soldat som har mistet livet og er blitt invalid etter å ha tråkket på en mine i Tsjetsjenia. Hun oppsøker også forbrytere og ofre for rasistisk vold i Moskva.

Merkelig nok overser Seierstad en stor gruppe krenkede, nemlig de om lag 200.000 russerne som på grunn av et nasjonalistisk regime ble tvunget til å forlate Tsjetsjenia før det første krigsutbruddet i 1994.

Det er påfallende, siden Seierstad forteller om uniformerte menn som i 2006 truer folk til å flytte fra leilighetene sine. Hun kaller det et nytt fenomen, men det samme skjedde med russerne under president Dudajev i starten av 1990-årene.

Det meste er forrykende flott fortalt, om enn deler av boken kunne vært strammere redigert.

Grunnleggende er jeg i tvil om det er journalistikk eller litteratur. Den fortellende journalistikken sprenger rammene for den tradisjonelle reportasjen, og formidler en detaljrikdom som krever ekstra research.

Ofte har ikke reporteren selv overvært begivenhetene som beskrives, selv om hun fremstiller det som om hun er til stede og kan gjengi tanker, følelser og indre monolog hos personer. Den metoden stiller spesielle krav til fakta og forplikter journalisten til virkeligheten, siden ingen har mulighet for å kontrollere riktigheten av detaljene som bærer fortellingen.

Journalisten setter sin troverdighet inn på at det beskrevne er sant og ikke dikt.

Tvilen forsterkes av at faktabiten av Seierstads fortelling er preget av løs omgang med historiske kjensgjerninger, så denne anmelderen spør seg selv om researchen er på plass i forhold til krevende og detaljerte narrative forløp, når dokumentarbare forhold og begivenheter ikke er det?

Jeg kjenner ikke svaret, men jeg må innrømme at min tiltro til at alt som står skrevet i denne boken rent faktisk har funnet sted, er begrenset.

La oss begynne med det språklige. Seierstad utstyrer flere steder sin tekst med autoritet ved å bruke russiske vendinger og ord. Dessverre gjør hun det med grammatiske feil og misforståelse av vendinger.

Deretter får vi vite at den russiske dikteren Mikhail Lermontov ble sendt på tvangsarbeid til Kaukasus etter at han hadde skrevet et regimekritisk dikt i 1837. Det hadde han ikke. Han ble sendt i eksil som privilegert offiser, ikke som alminnelig soldat, og han kunne allerede etter et år vende tilbake til St. Petersburg.

Seierstad siterer senere president Jeltsin på en uttalelse som er blitt stående i historien: «Ta så mye suverenitet som dere kan sluke!»

Seierstad påstår at Jeltsin på den måten oppfordret de 15 sovjetrepublikkene til å løsrive seg fra Sovjetunionen. Det er galt. Det var alene en henvendelse til de russiske republikkene, et helt avgjørende forhold i den tidens maktkamp mellom Jeltsin og Gorbatsjov. Det er også galt at Jeltsin var president på det tidspunktet, og Seierstad angir et galt årstall for uttalelsen.

I et avsnitt om de store utrenskningene i Sovjetunionen på 1930-tallet, heter det at Levrentij Berija «var hjernen bak Moskva-prosessene». Det stemmer ikke.

Det var Nikolaj Jezjov som sto i spissen for det hemmelige politiet i den perioden. Berija ble først sjef for sikkerhetstjenesten i november 1938, og han holdt faktisk litt igjen den første tiden, fordi massearrestasjonene truet med å undergrave landets infrastruktur.

Alvorlig er Seierstads feilaktige påstand om at rykter om tsjetsjenske opprøreres samarbeid med tyskerne under annen verdenskrig ikke har noe med seg.

Abdurakhman Avtorkhanov, en tsjetsjensk nasjonalhelt som flyktet til Tyskland under annen verdenskrig og siden skrev en rekke sovjetkritiske verker, forteller i sine memoarer hvordan han i 1943 krysset fronten og avleverte et memorandum til tyskerne fra en tsjetsjensk opprørsleder. Opprørslederen tilbød en allianse med Hitler mot at Tsjetsjenia fikk sin uavhengighet.

Det rettferdiggjør naturligvis ikke deportasjonen av tsjetsjenere, hvorav mange kjempet på sovjetisk side, i 1944, men det anskueliggjør det dilemmaet de befant seg i.

«Stalins fiende var vår allierte, og vi hadde ikke annet valg... Skulle jeg hjelpe Stalin og Berija med å begå folkedrap av mitt folk, fordi deres fiende var Hitler? Hvis en tilsvarende situasjon skulle oppstå igjen, ville jeg gjøre det samme», forsvarer Avtorkhanov beslutningen om å tilby tyskerne en allianse med i sine memoarer.

Like problematisk er Seierstads dårlige hukommelse når det gjelder beskrivelsen av den første tsjetsjenske krigen.

Hun har glemt sentrale begivenheter, men husker innimellom tilfeldige møter og steder med en grad av detaljer som er forbløffende.

Det er flere eksempler, men jeg har kun plass til et eneste.

I januar 1996 fant et gisseldrama foranstaltet av den tsjetsjenske opprørslederen Salman Radujev sted i Dagestan. Etter å ha fått fritt leide av den dagestanske ledelsen, kjørte Radujev, hans folk og en gruppe gisler tilbake til Tsjetsjenia. De ble beskutt og barrikaderte seg i landsbyen Pervomajskoje (ikke Pervomaisk som Seierstad skriver).

Ifølge Seierstad ga russerne opp «ytterligere angrep etter å ha blitt påført store tap av de godt bevæpnede krigerne». Rent faktisk angrep russerne landsbyen med tungt artilleri og helikoptre, og angrepet ble formidlet til all verdens TV-stasjoner.

Jeg var selv inne i Pervomajskoje noen dager senere og kunne som den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial konstatere at «landsbyen var blitt fullstendig jevnet med jorden». Flertallet av terroristene hadde klart å bryte gjennom de russiske linjene, men det var atskillige drepte.

Det er ergerlig at Seierstad ikke har gjort seg bryet med å sjekke fakta, for i så fall ville denne boken ha fremstått som et troverdig dokument om en konflikt som fortjener mer oppmerksomhet enn den får. I stedet er det blitt en forrykende flott fortelling som ingen er uberørt av, men man vet dessverre ikke om man skal tro på den.

FLEMMING ROSE, JYLLANDS-POSTEN