My Little Pony møter legevitenskapen

Det er ikke alltid nylig uteksaminerte kunstnere har et klart tilskåret prosjekt, men Anna Christina Lorenzen er blant dem som har noe særegent på gang. Hun tegner seg inn i en lang tradisjon der vitenskapelige og estetiske problemstillinger utgjør to sider av samme sak: akten og den anatomiske studien.

Obduksjoner og nitid observasjon av menneskekropper utgjorde fundamentet både for legevitenskapen og på kunstfeltet. Illustrasjonene i tidlige anatomibøker var ofte modellert etter klassisk gresk skulptur, og selv skjeletter poserer som om de var greske ynglinger eller guder.

Lorenzens «Svart serie»henviser til denne tradisjonen. Her har hun tegnet seg selv i samme positur som en av mannskroppene fra Andreas Vesalius' anatomibok «De Humani Corporis Fabrica»fra midten av 1500-tallet. Men fremfor å akseptere den idealiserte humanismens hierarki der menneskets ånd (hodet) troner øverst, og naturen (føttene) nederst, har Lorenzen lagt figuren ned og delt den i tre. Dette sidestiller de menneskelige egenskaper, men det er også en effektiv kommentar til kvinnekroppens historiske positur og rolle.

Forskyvning av maktposisjoner og krysning mellom ulike visuelle språk er også tydelig i de to andre seriene som vises på utstillingen. Tegningene med tittelen Ross #1-5 parafraserer det klassiske rytterportrettet. Men tronende på hesteryggen, der vi er vant til å finne alt fra romerske keisere til Napoleon, sitter en naken kvinne i ulike positurer. Alle hestene har frisert hale eller man. Rytterportrettet og kvinneakten møter My Little Pony-estetikken i en underlig sekvens. Dette videreføres i siste serie bilder. Her blir nytelsen også et underliggende aspekt i kvinnefiguren som holder frem sitt ene bryst. Samtidsreferansene også er mer fremtredende.

Anna Christina Lorenzens utstilling er renskåret og enkel i sin strek, men likevel kompleks. Tegning er ikke et mye brukt medium. Det kan også være en vanskelig form når den brukes utenfor rammene av trash-estetikk eller nyekspressivitet. Lorenzen leker ikke med skribling og subjektive uttrykk, og hun er tidvis litt innadvendt og stiv. Spesielt anatomitegningen fremstår noe uferdig som konsept. Dette er likevel en severdig liten utstilling.

_{SIGRUN ÅSEBØ}

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her: