Muse leverte i bøtter og spann

Engelske Muse er et av de få bandene fra dette århundre som er i stand til å fylle Koengen. Noe de gjorde med et helstøpt show foran 20.000 overbegeistrede fans i går kveld. Og dette må være den yngste forsamlingen som har fylt en storkonsert her i byen.

Ti på halv ti kommer Muse på scenen. Begynner svært så rolig med ”Exogenesis” fra siste plate. Ikke akkurat hoppe opp og ned-musikk, men det rettes fort nok opp igjen med hiten ”Uprising”. Martin Bellamy i skimrende sølvdress skifter også til gitar som står til klærne. Og publikum er med. Minst halvparten av Koengens publikummere strekker armene taktfast i været. ”Supermassive Black Hole” låter som en liten funky Prince-pastisj.

Så er det tid for å gå tilbake til begynnelsen. ”Newborn” fra setlisten på Garage har blitt rocka kraftig opp med årene og er kanskje litt mer tilgjengelig. Selv om de fleste på Koengen denne kvelden har blitt kjent med Muse på de senere platene, vekker låten tydelig begeistring.

Anmelderen så Muse i sin tid på Garage i 2001. En glimrende konsert der ikke minst musikaliteten, presisjonen og det musikalske håndverket til de tre medlemmene virkelig imponerte stort. Men om noen hadde fortalt meg at det samme bandet skulle være hovedattraksjon foran 20.000 tilhørere på Koengen ni år senere, ville jeg ikke trodd på det. Ikke fordi de ikke var dyktige nok. For Muse var så pass sære i uttrykket at jeg ikke hadde forstilt meg at de ville nå frem til et massepublikum av denne størrelsen. Og som en bergensk musiker sa det. ”Disse menneskene liker strengt tatt ikke slik musikk”. Forhåpentligvis tar han feil.

Så setter Bellamy seg ned ved flygelet. ”United States Of Eurasia”er en akkurat passe svulstig og storslått pianoballade som passer når man skal roe ned en tanke. Musikalsvisken ”Feeling Good” fra sekstitallet blir kveldens eneste coverlåt, men har vel kanskje vært gjort vel så bra av andre artister før.

Det er pompøst, svulstig og med et aldri så lite snev av stormannsgalskap oppi det hele. Til tider kan det bli litt mye av det gode. Nesten som å forspise seg i kakedisken på et konditori. Her mangler det ikke pynt i form av danderte snirklerier og utskeielser. Men det holder seg fremdeles innenfor det tålbare. For låtene er catchy og det musikalske håndverket uangripelig. Martin Bellamy er en glimrende vokalist og gitarist. Bortsett fra et og annet tusen takk, er det ikke så mye han sier. Dominic Howard bak trommene og Chris Wolstenholme med bassen er kledelig beskjedne, og blir godt supplert av reservemedlem Morgan Nicholls på keyboard, perkusjon og gitar.

På forhånd var det mye snakk om sceneshowet og effektene som Muse benytter seg av. En storskjerm på hver side av scenen og en vegg av sekskantede videoskjermer bak musikerne blir likevel peanuts tatt i betraktning Rammsteins orgie i effekter og pyro for litt over en måned siden. At lyse norske sommernetter i tillegg gjør sitt for å ødelegge det visuelle må også tas med i betraktningen.

Når Muse så velger å plukke frem litt av Animals gamle ”House Of The Rising Sun” som intro til ”Time is Running Out” med komplett allsang fra hele Koengen, er det så visst ingen ting å si på stemningen.

På første ekstranummer ”Plug In Baby” blir det ballongslipp. Med ”Knights Of Cydonia” komplett med munnspillet til Ennio Morricones ”Once Upon A Time In The West” rir Muse inn i solnedgangen. Eller rettere sagt forsvinner bak en enorm røyksky på scenen.

Fortjente Muse terningkast 5? Si din mening.