Kulturelt oljesøl

I forrige uke ble det klart at Synne Øverland Knudsen forlater bandet Team Me etter uenighet med de andre om de skal la seg (om de vinner stipendet) sponse av Statoil, Bylarms hovedsponsor. Tidligere har også blant andre Kråkesølv sagt fra seg nominasjonen fordi det ikke passer til deres holdninger og ikke kan stå innenfor at «de ikke kan uttale seg negativt om Statoil» om de lar seg nominere. Mange mener nok denne diskusjonen er utdatert og det ser ut til at det for mange ikke er noe problem at det er oljepenger som sponser den artistiske karrieren.

Det er denne diskusjonen som også er sentral i Amund Sjølie Sveen sin performance lecture «The Norwegian Way» fra 2010. En performance lecture er et foredrag hvor det gjerne virker som at den som snakker er seg selv og at det lett kunne vært holdt på en konferanse. Likevel er det litt tvil om hva som er tull og hva som er sant. I Amund Sjølie Sveen sitt tilfelle skjer det en brå vending fra virkelighet til fiksjon i performancen har tatt oss med på. Ved hjelp av en Powerpoint-lignende presentasjon legger han frem fakta om Norge. Han forteller kort om det norske oljeeventyret, om Ekofisk og deretter viser han frem noen glass han har på bordet med ulike stoffer som finnes i olje. Statistikk blir lagt frem. Han viser alle listene Norge topper når det kommer til olje og gass, penger, velstand og investeringer.

Dessverre topper vi ikke listen over de mest lykkelige landene i verden. Vi har enormt mye å leve av, men kanskje ikke så mye å leve for. Han viser ulike kulturelle bastioner som er blitt bygget for oljepenger og forteller om den enorme satsingen på den såkalte «kreative klassen». Men blir kulturen tatt i bruk og blir vi lykkelige, er spørsmålet som ligger forholdsvis dårlig skjult i underteksten. Med Alexander Rybak som gallionsfigur forteller han om hvordan vi kan satse mer og få mer kultur av mer olje. Med det store Oil for Art-prosjektet kan Norge bygge flere plattformer i Rybaks navn og ifølge foreleseren får vi mer penger og mer kunst inn i den store «post millennium kulturbonanzaen» vi lever i. Forestillingen er kort og stramt fortalt. Han vrir og vender på poengene og forteller også om hvordan han selv lager kunst (for oss her og nå) av oljepengene og viser selv hvor avhengig han er av ordningene. Er det prinsipielt viktig/ riktig å si nei til Bylarm sitt Statoil-stipendet, når oljepengene uansett «sponser» det meste vi foretar oss? Et humoristisk innlegg i en viktig debatt som fortjener et (større) publikum som ikke allerede er overbevist om at Amund Sjølie Sveen har noen gode poeng vi bør ta innover oss.