Knausgård i Mykles spor

- HVIS DU SOM forfatter påfører et annet menneske smerte gjennom litteraturen din, må du rett og slett velge. Mange forfattere gjør det, og lar være å skrive historier de vet vil gjøre andre vondt, sier Anders Heger, forlagsredaktør i Cappelen Damm og Mykle-biograf.

Både «Sangen om den røde rubin» av Agnar Mykle og «Min kamp» av Karl Ove Knausgård handler om en usikker ung manns vandring gjennom bergensgatene. I Mykles roman er hovedpersonen Ask Burlefot, som kommer til Bergen på 1930-tallet for å studere ved Handelshøyskolen. I Knausgårds roman drar hovedpersonen Karl Ove Knausgård til Bergen på 1990-tallet, for å gå på Skrivekunstakademiet.

Men likhetstrekkene stopper ikke der.

- De to bokverkene er svært like i skrivestil, metode og måten å bruke sentimentalitet på. Det er utenkelig at Knausgård ikke har vært klar over Mykles roman og flørter med den.

SOM MYKLE HAR Knausgård brukt sitt eget liv som litterært råstoff. På samme måte som Mykles skildringer av kjente bergensere vakte oppsikt, har Knausgårds bruk av autentiske personer skapt debatt. Også måten bøkene er blitt mottatt og lest på har fellestrekk.

- Begge er blitt et massefenomen, der lesere systematisk prøver å dekode bøkene. Men det er likevel en vesentlig forskjell. Mens Mykle insisterte på at det han skrev var løgn, insisterer Knausgård på at det han skriver er sant, sier Heger.

- Men Knausgård utgir «Min kamp» som et romanverk?

- Ja, ved å insistere på at dette er en roman, kan man tenke seg at Knausgård på samme måte som Mykle ønsker å nulle ut de moralske problemstillingene og anklagene som kommer. På denne måten blir han fritatt for smålige, moralistiske vurderinger.

HADDE KNAUSGÅRD referert på samme måte til eks-kjærester, gamle klassekamerater eller familiemedlemmer i en avisartikkel eller TV-reportasje, ville han trolig blitt dømt i Pressens faglige utvalg. For kunstnere, derimot, gjelder andre moralske standarder, sier Heger.

- Men som menneske er kunstneren selvsagt underlagt samme vurderinger som oss andre. Dersom en kunstner påfører andre smerte, har han eller hun like mye å stå til rette for som alle andre.

Etter Hegers syn er dette likevel to diskusjoner som ikke har noe med hverandre å gjøre.

- Moralske problemstillinger gjør en roman verken større eller mindre. På samme måte gjør ikke det at en bok er god at de moralske spørsmålene blir større eller mindre, sier han.

DET PÅSTÅTTE pornografiske innholdet i «Sangen om den røde rubin» utløste en orkan på 1950-tallet og satte i gang norgeshistoriens største litterære rettsprosess. Saken endte i Høyesterett, der forlag og forfatter ble frikjent.

- Knausgård-debatten er en mild bris i forhold og dessuten ekstremt naiv. Mykle-debatten var tross alt mer voksen, og turde å ta fatt i dikterens indiskresjon. I tilfellet Knausgård har anmeldere og publikum latt seg blende av at bøkene er gode, og nullet ut de moralske spørsmålene de reiser.

- Ville du som forlegger gitt ut «Min kamp»?

- Ja. Jeg ville sagt at det er et moralsk vanskelig forhold mellom forfatter og kilder, men at det har ingenting med romanen å gjøre. Forleggeren har bare ett spørsmål å stille seg selv: Er dette god eller dårlig litteratur?

LITTERATURPROFESSOR Arild Linneberg underviste Karl Ove Knausgård på Universitetet i Bergen og er selv en av bifigurene i «Min kamp». Det synes han er interessant og morsomt.

- I norsk sammenheng er Knausgårds prosjekt spesielt, ikke minst at han har fått så mange til å lese så mye, det er jo i seg selv en stor bragd. Og vitner om det store talentet han allerede åpenbarte som litteraturstudent hos oss i Bergen.

Hvorvidt Knausgård er skamløst utleverende, kan vi ikke vite, mener professoren.

- Det er noe som heter virkelighetseffekten; en tror en leser om virkeligheten, fordi det er noe som utgir seg som det: I virkeligheten er det et eldgammelt retorisk grep, som sier «dette er helt sant, fordi jeg selv har opplevd det.» Det er et knep, en måte å fange oppmerksomhet på. Det handler ikke om virkelighet, men om språk med andre ord. Om vi tror vi får vite sannheten om en familie gjennom slike romaner, tar vi ganske enkelt feil.

I KNAUSGÅRDS beretning om livet i Bergen mener han det er tydelig at forfatteren har hentet materiale fra Tor Eystein Øverås' «Tittelløs» og «Ubehaget i kulturen», som Linneberg skrev sammen med eks-kjæresten Vigdis Hjort.

- Slikt må være lov så lenge det er underholdende fortalt. Folk må ikke ta seg selv så høytidelig eller tro at de har enerett på historiene om seg selv; det er en fiksjon.

- Du ble selv regnet som kjæresten i Vigdis Hjorths «Om bare». Hvordan opplevde du det?

- Det er en veldig fin bok. Men Dagbladet og BT regnet meg som fritt vilt i en periode, med navns nevnelse, det likte jeg ikke, og det viste hvor dårlige lesere de var, forsto ikke forskjellen på dikting og virkelighet, sier Arild Linneberg.

Han har aldri følt behov for å fortelle sin versjon og mener det er liten vits i å benekte en fiksjon med en annen.

- De fleste av mine essays er selvbiografiske, for dem som måtte være interessert i Arild Linneberg. Og neste år kommer oppfølgeren til «Ubehaget i kulturen». Folk bør begynne å skjelve i buksene!