Kjærlighet og sjalusi på Kråkenes

I de gamle lokalene til Livets Ord er religiøs ekstase erstattet av musikalsk begeistring. De tre ungdomsskoleklassene setter opp Disney-suksessen «High School Musical», etter noen ukers intens dugnad, der alle har medvirket på, bak eller foran scenen. Resultatet kan de si seg godt fornøyd med.

Historien er velkjent – og elsket – i de rette aldersklasser. Det dreier seg i korthet om kjærlighet, sjalusi og konflikter på en amerikansk high school. Elevene inviteres til audition for skolens oppsetning av «Julie og Romeo», en såkalt neofeministisk adaptasjon av Shakespeares klassiske kjærlighetsdrama. Her ser den ufordragelige Sharpay (Anna Djupevåg) og broren Ryan (Trygve Thorsheim) seg som opplagte kandidater til tittelrollene. Men Gabriella (Elise Tkaczyk), som er ny på skolen og en racer i matte og kjemi, lar seg lokke med på audition sammen med skolens basketballhelt, Troy (Mathias Brattaule), som hun har truffet og forelsket seg i under en karaokekonkurranse. Men Sharpay lar seg ikke vippe av pinnen; ikke kvier hun seg for å ta i bruk ufine knep, heller.

Dermed er intrigene og rivaliseringen i gang.

Om lag 40 aktører befinner seg på scenen. Her er alt fra duskejenter til medlemmer av dramagruppen, basketspillere, ivrige kjeminerder og mer sentrale personer i historien. Massescener veksler med mer intime, det synges og danses, godt backet opp av skolens eget seksmannsorkester.

De individuelle prestasjonene varierer selvsagt ganske mye, men jevnt over blir det levert bra spill. De sanglige evnene er så som så. Oppsetningen spilles med dobbelt sett skuespillere i de viktigste rollene. Denne anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven fredag. Der var det særlig Kristin Asphaug som fremhevet seg. Hun gjorde dramalærer Darbus til en herlig skikkelse, et godt tegnet portrett av en som ikke bare er kunstnerisk i alt sitt vesen, men direkte kunstnérisk. Det kan umulig være første gang hun står på en scene.

Mathias Brattaule og Elise Tkaczyk trengte litt tid på å komme skikkelig inn i sine roller, men spilte seg opp etter hvert. Anna Djupevåg klarte å gjøre Sharpay akkurat så uspiselig som denne skikkelsen må være. Hun la også for dagen scenisk sikkerhet fra første stund. Etter hvert fant Trygve Thorsheim sin plass i helheten og gjorde Ryan til en troverdig type, på behørig avstand fra den dominerende søsteren. Kristian Engebakken Nielsen åpenbarte seg som en liten verbalvirtuos som kommentator og skoleradiosnakkehode. I en morsom auditionscene fikk flere medvirkende i korte glimt vist at de er fint i stand til å skape karakteristiske typer. Alt i alt en oppsetning skole og elever kan være bekjent av.

Enig med vår anmelder?