Grenseløs kosmisk hippiecountry

- Vi er bandet som alle har lest om, men ingen har hørt, sier H.P. Gundersen lett ironisk da han introduserer The Last Hurrah på Chagall i Vaskerelven lørdag kveld. For selv om VG nylig utropte debutalbumet «Spiritual Non-Believers» til årets norske plate, er det ennå langt igjen til kommersiell suksess. Noe et ytterst beskjedent publikumsoppmøte på bare 50-60 personer også vitnet så altfor tydelig om.

Det er på mange måter synd, for konserten hadde absolutt fortjent bedre. Det er tydelig at det som anmelderne her til lands og ikke minst i utlandet for lengst har skjønt, ennå ikke har nådd frem til den jevne bergenser.

Men noen listetopper er det likevel lite sannsynlig at vi vil se i overskuelig fremtid. Til det er The Last Hurrah litt for smalt for det jevne Idol-publikum. Plagsomt sært er det derimot på ingen måte, og i høyeste grad tilgjengelig. Men kosmisk hippiemusikk med et snev av både amerikansk country og mer fremmedartede toneleier, er kanskje ikke det som oftest befinner seg på bestselgerlistene i disse dager.

Etter å ha fungert som fødselshjelper og talentspeider i det bergenske musikkliv i en årrekke har H.P. Gundersen i godt moden alder funnet tilbake til ungdommens akustiske psykedelia. Og ikke minst dronegitaren. På ingen måte så eksotisk som navnet kan gi inntrykk av. Kort fortalt er det en vanlig akustisk gitar som er stemt på en måte som gjør at den gir en spesiell klang og krever en spesiell spilleteknikk. Resultatet blir et uttrykk som er annerledes og særpreget.

Bandet er heller ikke helt A4. Selv trakterer H.P. for det meste dronegitaren, men han får også vist hvilken eminent utøver han er på pedal steel under bandets fremragende tolking av Sandy Dennys folk-klassiker «Who Knows Where The Time Goes». Med seg har han også trommis Nils Are Drønen og Alex Grieg bak ståbassen. Det vokale blir ivaretatt av Heidi Goodbye, alias Heidi Torsvik, som hovedsanger flankert av Silje Solberg på hardingfele og kor og tyske Sonja Porto på piano og kor. En trio som i vokaluttrykket fikk en til å tenke på Rose og Licorice i det engelske hippiebandet The Incredible String Band.

Det ble en blanding av coverlåter og egne melodier - alle med The Last Hurrahs særegne sound. Ikke alltid like perfekt, men aldri uten sjarm. Riktignok var det sleppefest for bandets nye EP, men denne kvelden fikk publikum like godt servert alle låtene på repertoaret. Med et merkelig unntak av The Last Hurrahs versjon av «The Great Gig In The Sky» - Pink Floyd-låten som det engelske magasinet Mojo spesialbestilte til en utgave i sommer.

Var du der? Si din mening i feltet under!