Gjestfrihet?

MED «Body Armour - bedre enn sex?» avsluttes det ettårige gjesteoppholdet kunstner Morten Traavik har hatt hos Forsvarsmuseet. Som en del av institusjonens overhengende tema -«museale forstyrrelser» - har Traavik hatt mandat til å gi institusjonen et nytt perspektiv på egen praksis. Kunstneren har hatt atelier i et glassbur midt i utstillingsrommet, der hans prosesser og utprøvelser har vært til fritt innsyn fra ansatte og besøkende.

GJENNOM fem prosjekter i serien «Hærwerk» har Traavik tatt utgangspunkt i det som kan forstås som Forsvarsmuseets eget utstillingsmateriale, og inkorporert det i sin egen kunstneriske praksis. Krigsvåpen, som tanks og raketter, har han bekledd med discospeil, kondomer og politisk symbolske farger. Prosjektene har i tur og orden blitt flyttet bort før avtalt dato, eller blitt regelrett sensurert av ledelsen i Forsvaret.

Traaviks kunstnerskap tilnærmer seg betente politiske problemstillinger med en konkrethet som vanligvis når de tabloide avisene. Der mange kunstnere ofte sirkler rundt problemstillinger, fremstår Traavik som utålmodig og direkte. Dette plasserer ham i en særposisjon i Norge. Tidligere har Traavik stått på offerets side med «Miss Landmine»-prosjektet, mens nå flytter han fokuset mot militærmaktens muligheter og begrensninger.

DET VIRKER SOM om kunstneren har valgt å avslutte med et mer nedtonet prosjekt, installert og montert på innsiden av institusjonen, forsikret mot potensielle fornærmelser ved et eventuelt statsbesøk på museet.

Nåværende utstilling vises blant annet to montre med kamuflasjemønstrede sokler som tar utgangspunkt i maskinvåpen og menneskelig materie, og som trekker det videre ut i en dystopisk makaber estetikk.

Men i motsetning til de forrige prosjektene er dette noe man gjerne kunne sett i en ordinær kunstinstitusjonell sammenheng. Og på Forsvarsmuseet utøver de sin rolle som samtidskunst, uten at de nødvendigvis skaper noen videre diskusjon.

KUNSTNERE har siden slutten av sekstitallet arbeidet med en institusjonskritisk praksis, hvor kunsten de produserer kommenterer eller «avslører» museet eller institusjonens definisjonsmakt. Den forholdsvis nye praksisen «new institutionalism» går ut på at institusjonen har et ønske om å være institusjonskritisk, og inviterer slik en kunstner med en bestilling om å være nettopp dette. Det blir derfor stadig vanskeligere å arbeide kritisk på innsiden av en institusjon som selv streber mot det samme idealet.

Anmeldt av Ruth Hege Halstensen