Georg Johannesen, som ville fylt 75 år om to måneder, skal ha fått et illebefinnende under svømming. Mer er foreløpig ikke kjent om omstendighetene rundt hans bortgang.
Rikt utrustet som han var, hadde Georg Johannesen mange av renessansemenneskets karakteristika: Han var dypt boklærd, men samtidig levende opptatt av samfunnet rundt seg. Han besatt et skarpt intellekt, var en dikter av uvanlig format og en mann med betydelig innsikt i andre kunstarter enn dem han selv dyrket. Dertil var han en uforutsigbar tenker og debattant som unndro seg enhver lettvint kategorisering.
Allerede ved sin litterære debut, med romanen «Høst i mars» (1957), fremsto Georg Johannesen som en ny og umiskjennelig stemme i norsk diktning. Ikke bare vitner den ubehagelige koblingen mellom politisk terrorisme og undertrykkende foreldremakt om et djervt prosjekt, forfatteren røper seg allerede fra bokens tittel som en mann med slående formuleringsevne. En evne som på forbløffende vis, i denne og følgende bøker, åpner for ny innsikt.
Deretter fulgte tre diktsamlinger. Den ene av dem, «Ars moriende, eller De syv dødsmåter» (1965), er i sin stramme komposisjon av slik litterær kvalitet og slik billedskapende kraft at den alene ville ha sikret forfatteren varig heder i vår litteraturhistorie.
Når Georg Johannesens forfatterskap skal oppsummeres, er det kanskje nettopp lyrikeren som vil lyse klarest. De tre samlingene han utga tidlig i sin dikterkarriere, ble supplert med to samlinger 30-35 år senere. Her og i de tidligere samlingene går historisk bevissthet og moralsk fornuft hånd i hånd. Noen dikt er åpne, andre mer hermetisk lukkede, men hele denne lyriske diktningen er kjennetegnet av stadige brudd med tilvante uttrykksmåter og en gjennomgående anti-metafysisk virkelighetsforståelse.
Etter flere års dikterisk taushet ga Johannesen fra slutten av 1970-tallet ut tre satirisk-utopiske bibelpastisjer: «Tredje Kongebok», Johannes' Bok» og «Simons Bok». Sammen med «Romanen om Mongstad», utgitt under psevdonymet Guri Johns, utgjør disse en ikke alltid like lett tilgjengelig kritikk av det sosialdemokratiske Norge. For den konsekvente gammelkommunisten Georg Johannesen så med liten glede på hvordan hans oljerike fedreland utviklet seg.
Også som essayist har denne forfatteren etterlatt seg arbeider av varig verdi. Selv på sitt mest polemiske, og det sier ikke så rent lite, formulerte han tanker med gyldighet ut over det dagsaktuelle. Han skrev også et skuespill, «Kassandra», der han lar sannsigersken opptre som dommer mellom Gud og Satan om hvem som faktisk styrer verden. Da det Brecht-inspirerte stykket kom opp på Det Norske Teatrets biscene i 1967, vakte det stormfull debatt og pådro opphavsmannen politianmeldelse for blasfemi. Men tiltale ble aldri tatt ut.
Å provosere, å skinnriste bornert borgerlighet, å rokke ved etablerte sannheter har vært en viktig del av Georg Johannesens «livsprosjekt». Som spissformulerende samfunnsdebattant, refser, moralsk tenker, politiker og aktivt handlende menneske («Å handle er et vanskelig språk», skriver han et sted), hørte Georg Johannesen til de mest markante kulturpersonligheter i norsk etterkrigstid.
Ikke nøyet han seg med å være teoretiker og pennesvinger, heller. Han gikk ut i samfunnet for å bidra til å påvirke utviklingen, særlig gjennom sin tjeneste i Oslo bystyre. Og han tok til fulle konsekvensene av sine standpunkt, også de ubehagelige. Derfor hører Georg Johannesen til dem som har tilbrakt lengst tid i norsk fengsel for militærnekting.
Ingen kan seriøst rokke ved Georg Johannesens posisjon som nyskapende og sjangeroverskridende dikter, lærdomspasjonert forkjemper for klassisk dannelse, slakter av hellige kyr, språk- og maktkritiker, mottenker, intellektuelt stimulerende pedagog, provoserende samfunnsdebattant, aktivt handlende borger eller spissformulert polemiker fra de avmektiges posisjon.
Glemmes skal heller ikke, at denne heftige kritikeren av sin egen hjemby gjennom hele sitt liv bar en varm, og ofte dårlig skjult kjærlighet til denne byen.
Georg Johannesen lar seg ikke sette på formel. Diktene hans uttrykker tro på at det han skrev kunne skape innsikt, men de rommer også skepsis til at det han har å si kan få særlig betydning.
