Overlever tekstilkunsten snakket vårt om den - som billedkunst? Dette spørsmålet rammer med jevne mellomrom alle håndverksbaserte kunstsjangre. Det hviler noe gammelmodig, noe definitivt «ikke-nytt» over all kunst som gjør hevd på å være nok i seg selv, som iverksettes gjennom dyktighet uten at vi nødvendigvis trenger å kjenne konteksten. Her har kunstindustrimuseene en viktig funksjon.
Bergen Kunstmuseum - Permanenten viser for tiden en stor europeisk mønstring med billedvev. 33 arbeider av vevekunstnere fra 14 land. Utstillingen er juryert og organisert av nettverket «European Tapestry Forum» og har som mål å vise det ypperste innen klassisk samtidsgobelin. Og her møter vi den første barrieren. Kvaliteten er gitt på forhånd i kraft av verkenes historiske plassering og et bestemt kunstsyn. Mye av dette er kunsthåndverk som ren ideologi, estetisk normert.
Tekstilene henger der, som privilegerte uttrykk for 33 individualiteter. Skiftende uttrykk og signaturer, samme stil. Dekorative motiver modellert over modernismens gamle lest. Kun unntaksvis forbryter man seg mot idealet om organisk helhet og formal likevekt. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om dette er kunst eller kultur, tidsdiagnose eller bareFingerspitzgefühl.
De bildene som etter mitt skjønn klarer seg best er de relativt få som bevisst forsøker å styre unna «fetisjeringen» av stoffet. Denne overvurderingen av alt som kan assosieres med billedveven som objekt. Jeg har sansen for tyske Peter Horns «Going for a Space Walk in Jupiters Umbra», en arkitektonisk, modellaktig, flat «skulptur» (nærmest et mykt relieff) renset for mye av det nærhetstyranniet vi utsettes for i mange av verkene som henger rundt.
Norske Brita Beens «Reconstruction» er mer en fest for øyet. Hennes arbeid skiller seg dermed ut i et ellers nokså tungt og dystert lyssatt meditasjonsrom. Med popkunstens sans for gjentakelser og variasjoner driver Been en frigjørende spill med lek og bevegelse.
Anne Jacksons (England) «Witch-Hunt» er også noe man intuitivt stopper opp ved. Det kan minne om en «needlepainting» fra 1600 tallet, men i stedet for å overføre kjente oljemalerier til broderi har kunstneren vevet en side fra det beryktede middelalderskriftet «Heksehammeren».
Et sosialkritisk sorgarbeid til minne om hekseforfølgelsene, men også et subtilt opprør mot det borgerlige kunstbegrepet som alltid har hatt en tendens til å redusere kvinners kunst til uttrykk for dydighet og tidsfordriv. En fordom denne mønstringen i all for stor grad er med på å sementere.
ØYSTEIN HAUGE
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
