Denne gangen står to forestillinger på planen. Klassikeren «Tabula Rasa» og den nyere forestillingen «Z/na» får premiere på Det Norske Teatrets hovedscene 8. januar neste år. I mars står Bergen for tur.
Publikum skal gråte
I begynnelsen av uken var den israelske koreografen i Bergen for å gjøre forberedelser med Carte Blanche, blant annet for å plassere danserne i forhold til roller i forestillingen.
– På disse to dagene føler jeg allerede at vi har utviklet oss sammen. At danserne løfter seg selv til et nytt nivå, sammen med meg. Kompaniet er på et veldig bra sted, mener Ohad Naharin.
Alle hans koreografier har premiere med Naharins eget kompani, Batsheva. «Z/na» har hittil kun vært fremført av ovennevnte og Nederlands Dansteater. Carte Blanche blir det tredje kompaniet som får uttrykke stykket.
– Det er en ære for oss at Ohad Naharin vil gjøre dette med oss. Han er en av hovedkoreografene i verden. En av verdens beste, roser kunstnerisk leder ved Carte Blanche, Arne Fagerholt.
– Er du det?
– Nei, ikke en av de beste. Jeg er best, ler Naharin, og legger raskt til:
– Jeg tuller!
Som mange andre koreografer har han problemer med å uttrykke ved hjelp av ord hva stykkene hans handler om. Men han er klar på hva hvilke følelser han håper publikum vil sitte igjen med.
– Glede! Og at vi har gitt noen en sjanse til å gråte.
– Gråte?
– Hvorfor gråter vi? Jo, fordi vi kommer i kontakt med noe usigelig. Det er en veldig direkte sammenheng med vår evne til å uttrykke vår kontakt med verden. Følelsen av tap, sosial samvittighet, oppdagelse og forståelse.
– Hva tenkte du selv da du koreograferte stykkene?
– Jeg tenker på mye når jeg koreograferer, og har ikke én hovedidé. Det er ofte de samme tankene i forskjellige stykker, men balansen endres. Jeg tenker understatements, eksplosiv energi, svakhet, følelsen av kontakt og lidenskap, omtanke, begrensninger... Dette må også foregå i dansernes hoder, og samtidig krever det noe av publikum, mener Naharin.
Modent og sterkt CB
Naharin påpeker dessuten at «Tabula Rasa» og «Z/na» begge er forestillinger som krever mer av publikum enn «Minus2/dans» som var en sammensetning av flere av hans koreografier, og dermed fungerte mer som en introduksjon til hans arbeider.
– Dette er mer intimt, både mellom meg og danserne, og mellom danserne og publikum. Det er flere lag, og krever evnen til gjenkjennelse.
Onsdag var Ohad Naharins arbeid med danserne foreløpig ferdig.
– Jeg har studert bevegelsesspråket deres, og forsøkt å gi danserne viktige intensjoner og nøkkelen til koreografien. Fordi dansen er uendelig, den kommer aldri til et sted hvor utviklingen av den stopper.
Og Naharin er sikker på at utviklingen av «Tabula Rasa» og «Z/na» fortsetter med Carte Blanche:
– Det er et kompani som er modent og sterkt, roser den verdenskjente koreografen.
