Folkelig humor av godt merke

Etter fire årer kvintetten bak den sceniske Vestlandsrevyen tilbake igjen. Og se om ikke de danser litt denne gangen, også. Men lite tyder på at de har brukt de mellomliggende årene på å prøve å kvalifisere seg til «Skal vi danse». Og hvorfor skulle de det? I dette showet er det komikken, ikke perfeksjonismen, vi er ute etter. Dessuten byr herrene Halvor Folgerø, Ragnar Hovland, Claus Sellevoll, Olav Stedje og Finn Tokvam i den stadig like kvinneløse revyen også denne gang på basar med åresalg. Ikke like sjangerfornyende som for fire år siden, men fortsatt en suksess.

Innholdeter selvsagt nytt, noe scenografien varsler. Bildet av Ivar Aasen fremme på scenen og en vestlandsfjord på bakveggen er erstattet av vestlandske postkortmotiv fra de gode, gamle dager, hvor flere av aktørene er vakkert montert inn. Men forestillingen er på ingen måte preget av nostalgi, bare av humor og godmodig ironi, ispedd forsiktig selvironi. «Vestlandsrevyen 2» er folkelig humor av godt merke, uten den underbuksefolkeligheten som enkelte tror er obligatorisk når det er snakk om revy på Vestlandet.

En slags form for underbukse blir det for så vidt her også. Vi får nemlig en live fremføring av en scene fra den første virkelig nynorske pornofilmen, «Med musa på rette staden», som vet å bryte suverent med alle forventninger – selv om vi endelig får oppleve porno med bare a-endinger! Dette er trolig det beste håndslaget kvintetten kunne gitt et domenefattig målet hennar mor.

Som sister språk en rød tråd i forestillingen, denne gang får bokmålet en hjelpende hånd. Også denne gangen slår revyartistene både mot sine egne og folk som ikke har skjønt hvilken ressurs nynorsken og det vestlandske er. Dette er ikke en forestilling som utløser sammenhengende latterlaviner, ikke freser den frem i heseblesende tempo, heller. Den har sin egen rolige – jeg er fristet til å si: vestlandske – rytme, og fanger slik også noe av det lynnet vi mener preger landsdelen. Noen vil kanskje finne det typisk når Claus Sellevoll forteller en historie fra gamle dager med så mange digresjoner at vi lurer på om han noensinne kommer frem til poenget.

Men først og fremst er det underfundighetene, det litt (men ikke mye) infame og språkspillet som dominerer, det meste avlevert i det jeg vil kalle tokvamsk, slentrende stil. Den mannen er en stilstudie, der han beveger seg på scenen som en spastisk gummimann. Ellers imponerer Sellevoll med flere gode parodier, hvor særlig Jon Eikemo, Harald Stanghelle og Dag Lindebjerg blir tatt på kornet. Sistnevnte, overentusiastisk og stadig avbrytende sine intervjuobjekt, er vel den som får hardest medfart på scenen.

Revyen har sine desiderte høydepunkt. Et av dem er julespillet, med Ragnar Hovland som Josef, Claus Sellevoll som Maria, de øvrige som gjetere og vismenn – og jesusbarnet liggende i krybben med et Fantomet-hefte. Etter hvert går dette innslaget over i det dyrisk absurde og tvinger frem latterkrampe. Så bærer det direkte over i at Olav Stedje synger «O, helga natt», hvorpå resten av gjengen i en mer rockete versjon bringer oss ned på jorden igjen. En normeringsdebatt om nynorskens klammeformer når også de store høyder, med en Jon Eikemo som hele tiden bringer debatten langt ut på jordet, godt hjulpet av debattleder Folgerø. Morsomt, men litt langdrygt, noe som også gjelder enkelte andre gode innslag.

De fempå scenen er godt samspilte og bringer forestillingen i havn med rutine og overskudd. Olav Stedje spiller seg selv, og gjør det bedre enn noen. Ragnar Hovland trakterer orgel med rytmeboks, og har levert noen tydelig hovlandske tekster. Dessuten, og ikke minst, opptrer han som Fantomet, for Ånden som går har intervjuet Jon Fosse i selveste Grotten og bringer den sensasjonelle avsløringen at vår nye nasjonaldikter har kjøpt seg juletre i plast! Kort sagt: Dette kan disse guttene, og de skaper en underholdende og humørfylt kveld.

Så du premiéren? Enig i anmeldelse? Si din mening!