Føler seg utnyttet av Knausgård

- Klart det ligger et ikke så lite element av å utnytte andre i dette, innrømmer Karl Ove Knausgård i samtale med Tonje Aursland.

BTMagasinet omtaler Aurslands oppgjør med sin eksmann Karl Ove Knausgård i dag.

Maratonprosjektet «Min kamp» er også kalt nærmere 3000 skamløst utleverende sider. Gjennom de mye omtalte bøkene føler den tidligere konen til suksessforfatteren at hun nærmest er blitt symbolet på den forsmådde eksen. Men hun er også Knausgårds altoppslukende forelskelse.

Hun kalles bare Tonje og er med i flere bind, men mest i nummer fem, som handler om årene i Bergen, om samlivet og om skilsmissen.

Aursland er utdannet radiojournalist, har tidligere jobbet i NRK og arbeider nå i Bergens Tidende. Hun har hittil ikke villet kommentere bøkene. Nå gjør hun det på sitt vis.

Motivet er ikke hevn. Hun vil heller ikke ta opp kampen med Knausgård om hva som er sant og hva som ikke er det. Hun ville ta tilbake litt av kontrollen over sin egen historie, derfor laget hun radiodokumentaren «Tonjes versjon» i samarbeid med Kari Hesthammar i NRK P2. Den ble sendt i dag.

- Jeg vil at han skal skjønne hva hans prosjekt har satt i gang, sier hun.

«Problematisk?»
Foran hver utgivelse ringer telefonen hele tiden, og e-postene strømmer inn, ikke bare til henne, men også til familie og venner. Sent og tidlig, tidlig og sent, jakter media på eks-konen for å få vite mer om samliv, skilsmisse og voldtektsanklager. Særlig intenst blir det i forbindelse med bok 5.

Da den blir lansert i juni i år, får hun følgende e-post fra VG: «Hei, har du fått lest femmeren fra Mister Knausgård. Problematisk, eller?».

- Jeg vet ikke om jeg orker mer nå, betror hun seg gråtkvalt til mikrofonen.

Konfronterer Knausgård
I dokumentaren får hun et møte med Karl Ove Knausgård på Voss, der hans bror Yngve bor.

- Jeg opplever stor motsetning i den tonen du har når vi sitter her og snakker og i det du faktisk gjør, sier hun til eks-mannen som sitter på andre siden av bordet.

- Ja ... Jeg vil skrive om meg selv, og gjør det så hensynsløst som mulig mot meg selv, svarer han.

Karl Ove Knausgård har tjent millioner på romanprosjektet sitt. Han forteller om en samtale med en amerikansk redaktør.

- Jeg sa: Jeg har ikke solgt min sjel til djevelen, men det er slik det føles. Jeg får jo en veldig belønning.

- Hva slags belønning?

- Penger, berømmelse. Alle dører står åpne.

Han forteller om sin eksistensielle krise da han skjønte hvordan familien reagerte. Sier at han forstår reaksjonene, og er enig i at det han har gjort, er «helt opp imot uforsvarlig». Han gjør det likevel, fordi han mener at hans motiver er gode. Han vil skrive sitt liv slik han ser det.

- Er ikke det en enkel forklaring? ... Det er jo mer enn litteratur, dette, det har blitt en del av nyhetsbildet, det er noe som har skjedd, det er historieskriving. Og du får den offisielle versjonen, det er blikket ditt som henger igjen, sier Tonje.

- Da må man jo spørre seg hva det er jeg forteller som er forferdelig. ... Jeg mener at jeg ikke forteller noe som er forferdelig og ikke tåler dagens lys, bortsett fra det rundt min far og meg selv.

- Uavhengig av om det er en forferdelig eller flott historie, tar du valget på vegne av meg, og det har jeg slitt med, sier hun.

- Klart det ligger et ikke så lite element av å utnytte andre i dette, svarer han.

- Det mest ubehagelige
Karl Ove Knausgård deltar også i «Tonjes versjon», han leser utdrag fra e-postvekslingen med sin eks-kone og fra romanen.

«Jeg så ingenting annet enn hun som skinte med et så sterkt lys at alt annet forsvant. ... Aldri hadde jeg følt noe slikt. Hjertet mitt sa det til meg. Og hjertet tar aldri feil, aldri, aldri tar hjertet feil.» Vakre, forelskede ord. Før alt det vanskelige. Før utroskap og brudd.

Og det kommer.

Hun leser om ting hun ikke har fortalt til noen, om ubehagelige hendelser som kanskje bare to i hele verden vet om. Verst av alt er det å tenke på at hennes mor, far og ikke minst bestemor skal få vite hva som skjedde da forholdet til Karl Ove tok slutt. I dokumentaren forbereder hun sin far på femte bok.

- Det kom jo frem noe i romanen som jeg ikke har fortalt deg. Det er kanskje det mest ubehagelige med det hele, og jeg føler at du bør få vite det før alle andre ... Etter denne utroskapshistorien levde vi sammen en tid, det var jo tungt. Og det endte med at jeg også var utro. Etter den episoden snakket vi sammen og fant ut at vi måtte stoppe der ...

Man kan høre ubehaget i samtalen.

Fanget av prinsippene
Tonje er i dag etablert med mann og to barn, og hadde ikke hatt kontakt med sin tidligere mann på over fire år, da hun etter sommerferien i fjor plutselig fikk en e-post:

«Kjære Tonje, det begynner å bli lenge siden sist, håper det står bra til med deg og dine. Nå skriver jeg til deg fordi jeg til høsten kommer ut med en selvbiografisk roman ... Alle navn i romanen er autentiske, også ditt. Jeg vil selvfølgelig svært gjerne at du leser den på forhånd i tilfelle det er noe du reagerer på. Skulle ikke tro at det var noe, men man kan aldri vite. Det er min erfaring.»

Til forskjell fra en del andre eks-kjærester og venner aksepterte hun at fornavnet hennes kom på trykk. Fordi hun fikk opplyst at alle andre opptrådte med autentiske navn, og fordi det kunstneriske prosjektet var så viktig for Knausgård, bestemte hun seg for verken å autorisere eller sensurere.

Først etter at første bind hadde gått i trykken, fikk hun vite at flere andre var blitt anonymisert etter eget ønske.

Som journalist har Aursland vært særlig opptatt av ytringsfrihet. I forhold til bokprosjektet føler hun seg nærmest fanget av egne prinsipper. Hun liker svært dårlig at hennes historie blir offentlig, men har samtidig så stor respekt for kunstnerisk frihet. Og hun husker med gru hvordan det litterære Norge lo da (den tross alt anonymiserte) eks-venninnen til Hanne Ørstavik forsøkte å ta til motmæle.

Tonje Aursland bestemmer seg helt fra starten at hun ikke vil forsøke å redigere eks-mannens manus.

Tilbyr å endre teksten
- Han har tatt et klart valg. Denne boken er viktigere for ham enn å ha en god relasjon til sin familie eller til sin eks. Han har ofret alt for dette, og så er det et kunstnerisk prosjekt. Han har sagt at «dette er slik jeg husker det,» men ikke påstått at dette er sannheten. Dette er hans sannhet, og den er jo helt uangripelig. For da argumenterer man ikke bare mot den som har skrevet, men mot kunstverket. Og det er jo helt uhørt.

Når de endelig møtes for første gang på fire år, diskuterer eks-paret også slutten på sitt niårige forhold. Han sier at han ikke har tenkt at det var han som dro fra henne. Hun mener at det er slik han fremstiller det. At han gjør henne til et offer. Boken er ennå ikke trykket, og han gir henne tilbud om å endre teksten. Hun svarer at hun ikke vil redigere hans tekst.

Samtalen er en kraftanstrengelse for begge. Tonje vet ikke om hun blir klokere. For henne er Karl Ove en hensynsløs mann med dårlig samvittighet.

Men hun er ikke lenger bare den stakkars eks-konen som ble forlatt på jernbanestasjonen i Bergen. Nå er hun Tonje Aursland som har fortalt sin versjon.

Dette er en avkortet versjon av artikkelen som BTMagasinet trykker i dag.