Flerkultur i Idol-saus

Mye kan sies om «flerkultur», etnisitet og fordommer knyttet til dette. Mye blir også sagt i denne forestillingen, som er full av vitalitet, bevegelse og ord. Men stoffet formes aldri til et virkelig effektivt angrep på det mentale vanegjengeriet vi aner er forfatterens mål. En god forestilling med godt spill, hadde fortjent en mye mer fokusert tekst. Nå blir det nesten like mye Idol som etnoporno, og det kan da umulig ha vært Vera-Zavalas intensjon.

Når DNS henter hit noe så sjeldent i vår tid som et stykke politisk teater, og det om et tema som kommer til å angå oss stadig mer, skulle jeg ønske teatersjefen hadde funnet noe med større dramatiske tyngde. Noe som ikke trenger all verdens effekter for å løfte seg, og likevel ikke løfter seg nok. Selv som debatt-teater har "Etnoporno" tydelige svakheter.

Forestillingen er til tider provoserende og innimellom effektiv i sitt forsøk på å tvinge oss som tilskuere til å ta stilling. Et sterkt engasjement, en opprørsk stemning og høy intensitet bærer teksten, som blander likt og ulikt og slår til alle kanter – men i sitt kaotiske mangfold likevel makter å problematisere begrepet flerkultur og måtene det misbrukes på for å tilsløre samfunnsmessige problemer.

Sulekha Ali Omar og Katrine Dale, med Dionne Elizabeth som DJ i bakgrunnen, gjør det aller meste ut av rollene de er tildelt, og Nina Westers regi er fantasifull og leken.

Likevel ...

Begrepet etnoporno betegner medienes og politikernes tendens til lettvint å sette etnisitetsstempel på problemer og konflikter, som egentlig handler om noe helt annet – f.eks. klasse eller mangel på sosial rettferdighet. Slik dannes en forståelse som skaper og forsterker fordommer og ikke bidrar til å forstå hva som ligger til grunn for problemene. Denne generaliseringen og stereotypiseringen er det "Etnoporno" går til angrep på.

En rekke populærkulturelle referanser, hentet fra film og musikk, både underbygger og motarbeider fordommene og forestillingen om "oss" og "de andre".

Det skjer på et jenterom like kaotisk som stykket, med bilder av kvinnelige forbilder på veggene og et utall effekter strødd ut over gulvet. Her bor forstadsjenten Aisha, av libanesisk opphav. Hun drømmer om å gå til topps i Idol. Hun er lei av at mediene farer med usannheter for å selge nyheter, derfor vil hun, gjennom Idol-deltakelse, leke med medienes fordommer om henne og familien hennes.

Av dramaturgiske og sikkert andre grunner er rollen delt på to skuespillere, den somaliskfødte danseren Sulekha Ali Omar, som leverte et slikt uttrykksfullt spill i "Mor Courage" i vinter, og bergenske Katrine Dale. De står godt til hverandre i et tett og intenst samspill. Likevel er det Sulekha Ali Omar som særlig fremhever seg med sine bevegelser og sin uttrykksfulle mimikk.

Stykket uttrykker Aishas betenkeligheter og motforestillinger mot Idol, mange av dem tydelig etnokulturelt betinget. Slik settes det direkte og treffsikkert ord på en ung jentes forventninger og de vrangforestillinger hun vet – eller tror (?) – hun vil bli møtt med. Men det blir bare en overflatisk oppramsing av fordommer, merkelapper, klisjeer og sjablonger.

Aisha er ingen intellektuell. Bare en ung innvandrerkvinne som i et entydig språk slynger sine anklager mot mediene og storsamfunnet. Det ligger en dobbelthet i prosjektet hennes: Idol og Idol-juryen ser Aisha som bærere av den ideologien hun ønsker å bekjempe. Samtidig skjønner hun at det nettopp er via suksess i den sangkonkurransen hun kan komme i posisjon til å slåss mot etnopornoen.

Enig med vår anmelder? Si din mening under!