Feststund med Bjarte

DET VAR EN sterkt personlig teatersjef som i kveld tok et lyrisk farvel med sitt hjemmepublikum, ved å fremføre et utvalg dikt som tydelig betyr noe for ham og ved å gi av seg selv som kunstner og menneske.

I OG MED AT suksessforestillingen La Cage aux Folles settes opp igjen i slutten av oktober, blir ikke disse få solopresentasjonene Bjarte Hjelmelands absolutte sorti fra de skrå bredder på Engen. Men et poetisk farvel, med utvalgte godbiter fra spesialgodteposen, fremstår det likevel som. Det begynte så morsomt, med André Bjerkes festlige versjon av syndefallsmyten, beveget seg innom ulike sider ved den menneskelige tilværelse (ikke minst den vanskelige kjærligheten) for så å ende i dypt, men fortrøstningsfullt alvor.

HJELMELAND tok oss innom et knippe velkjente poeter, i all hovedsak norske, og flertallet avdøde, men serverte tekster som ikke alle er velkjente og som de aller færreste av oss går rundt og siterer til dagen. Både utvalget, fremføringen og Hjelmelands mellomstikk og kommentarer, viste at dette er tekster han har et særlig nært forhold til.

DERFOR KLARTE HAN også å binde dem sammen på en fin måte, i en god blanding av humor og alvor. Tross hovedpersonens uttalte forkjærlighet for triste dikt og ditto viser, ble det ingen sorgens aften. Innimellom lyrikken fikk han f.eks. spille Per Aabels versjon av den stundesløse Vielgeschrey, et virtuosnummer som den solide Holberg-tolkeren gjorde det maksimale ut av. Og glimtene han ga av Aabel selv, var kostelige.

FORMIDLERGLEDEN lyste, dette var scenisk kjærlighetsarbeid for teatersjefen. Med en enkel kassegitar sang han også noen viser, bl.a. til tekster av Taube og Dylan som han har oversatt selv. Sangeren Hjelmeland kan til tider bli litt for patosfylt, men visene ble fremført med sterkt engasjement.

SÅ TONET forestillingen ut med Ibsens episke dikt om Terje Vigen, en tekst om forsoning på flere plan - forsoning med en fiende og forsoning med seg selv og sin skjebne. Konklusjonen samler det på vakkert vis i stille aksept eller resignasjon: «Best var det kanhende det gikk som det gikk. Så får du ha takk da, Gud.»

Hva synes du? Si din mening i kommentarfeltet.