Fest med alvorlige undertoner

Utstillingen fra kunsthøyskolens masterstudenter er som vanlig en blandet affære med alle sine individuelle prosjekter. I år synes imidlertid nivået å være jevnere, og en har ikke trengt å inngå fullt så mange kompromisser i forhold til hva, og ikke minst hvor mye, som skal vises sammen.

Den eneste som har vært uheldig med plasseringen, er Marte Røeds mange tusen knappenåler. Veggen virker for stor, og den vare stemningen overkjøres litt av Pedro Gomez-Eganas papirdinosaur, selv om denne langt fra er bråkete. Tvert imot synker den sakte og nesten lydløst sammen, etter hvert som snorene den henger etter løsner. Dinosaurskjelettet gir assosiasjoner til vitenskapens og museenes verden.

Vitenskap, arkivet, museet og det generelle spørsmålet om hvordan og hva vi kan vite om verden, er temaer som går igjen. Vilde Salhus Røeds installasjon kretser rundt geografi, fysikk og genetikk. Anna Christina Lorentzen derimot, parafraserer anatomiske blad, og gir interessante perspektiver på kroppens plass i skjæringspunktet mellom kunst, nytelse og medisin. Lorentzen bruker det vitenskapelige som en visuell effekt, og hos Røed er fokus på fortellingene.

Toril Johannessens prosjekt «In search of Iceland Spar» tar for seg de rent fysiske betingelser som muliggjør kunnskap. Iceland Spar er et krystall som tidligere inngikk i mikroskoper som brukes for å identifisere mineraler. Krystallet ble etter hvert mangelvare. Ironisk nok førte utviklingen av en bestemt vitenskap til mangel på nettopp det materialet vitenskapen baserte seg på og hadde som objekt. En viss nostalgi er det, men samtidig et interessant alvor preger dette og andre prosjekter.

Bodil Gerbers «Occhi» er et eksempel. Hun har hentet frem nuperelleteknikken fra alle dens støvete assosiasjoner til borgerskapets putevar og brudekister. Den svarte organiske formen tilfører interessante estetiske og psykiske dimensjoner. Alvor ligger det også i Hanna Boye-sens mausoleum, bygget av (og til minne om) den mengde papir ett menneske kaster pr. år.

Det generelle spørsmålet om vår tilgang til verden og oss selv, er også gjennomgående. En interessant innfallsvinkel til forholdet mellom selvet, den andre og verden er Stefan Törners «The Center of Attention». Inni et sirkulært rom kan en se seg selv reflektert og fragmentert i det uendelige i de mange speilflisene som dekker veggene. Tivolienes speilhus møter motepolitiets selvgranskning, alt spilt ut i kuppelmosaikkens formspråk der du selv utgjør den dekorative frisen.

Det er også gode fotoprosjekter, selv om identitetsproblematikken her kan være vanskelig å fornye. Årets utstilling viser fin bredde, og utstillingen preges av mange gjennomarbeidede og selvstendige prosjekter. Ironien som dominerte for noen år siden, og trashestetikken vi så anslag til, er borte. Morgendagens kunstscene ser ut til å by på nostalgi og alvor i samme ramme. Det er betryggende at vi av og til risikerer å få champagnen i halsen.

_{SIGRUN ÅSEBØ}

Er du enig med vår anmelder? Diskutér her: