Fanget i en verden - og i et sinn

Ingvill Skjold Thorkildsen er fortsatt et ungt menneske, men i løpet av noen år har hun klart å markere seg stadig sterkere i det bergenske kulturliv. Som 17-åring - for seks år siden - debuterte hun som forfatter, siden har hun utdannet seg som skuespiller, og hun skal ha en av rollene i den bergenske oppsetningen av «Bikubesong» til høsten. I går debuterte hun som teaterregissør, og også det kom hun svært godt fra, med solid hjelp fra fire skuespillere, og - ikke minst - et drivende godt skuespill av den irsk-engelske forfatteren Martin McDonagh.

Scenen er midt i salen. På hver side er publikumsplassene plassert i amfi. Scenen består i utgangspunktet av en enkel kjøkkeninnredning. Stykket begynner med irsk musikk, og vi får plassert handlingen geografisk. Så bærer de fire skuespillerne inn scenografien: Et par stålrørsstoler, et respatexbord, en gyngestol og en lampe. De kommer også inn med kjøkkenutstyr og plasserer det i den enkle kjøkkeninnredningen. Så stiller skuespillerne seg opp foran publikum og tar på seg scenekostymene. Veldig effektive regigrep når man må arbeide under spartanske forhold.

Det drypper fra kranen. Vi er i en fattigslig, landsens bolig i Leenane, Connemara vest i Irland. Vi møter gamlemor Mag (Kirsti Aksnes) som syter og klager over alle sine plager, og hennes 40 år gamle datter Maureen (Marte Brudvik Edvardsen). Forholdet mellom de to er mildt sagt dårlig. Maureen føler at hun er fanget i denne verdenen, og at hun ikke klarer å bryte ut. Men muligheten for friheten ligger i nabogutten Pato (Harald Ottesen Nødtvedt), som i likhet med mange av sine landsmenn har måttet flytte til England for å få jobb. Hans yngre bror Ray (Ståle Tofte Vaage) har jobben som budbringer mellom Maureen og Pato.

Hatet mellom mor og datter bare vokser, og fangefølelsen til Maureen blir større og større. Det samme blir hatet til moren. Men når muligheten til å slippe fri endelig kommer, er det ikke mulig for Maureen til å gripe den. Hun er fanget på flere måter.

Det er et flott skuespill. Svart, men med massevis av humor. Og et krevende stykke, spesielt - skulle vi tro - for unge skuespillere. Her handler det om å hente ut følelser som det ikke uten videre er gitt at en 22-åring har kjent så nøye på, men de fire leverer solide jobber.

De største byrdene faller på 22 år gamle Kirsti Aksnes og 24 år gamle Marte Brudvik Edvardsen. Førstnevnte skal spille en 70 år gammel kvinne, sistnevnte en kvinne på 40 år. Man har imidlertid - heldigvis - ikke falt for fristelsen til å sminke de to til alderen de skal fremstille. Her blir det opp til publikum å tro på dem. Det gjør vi.

En smule skjemmende er det imidlertid når skuespillere - også amatører som her - ikke klarer å skille skj- og kj-lyder. Ekstremt dumt er det når ordet som står i manus er «kyss» og vi hører «skjyss».

Men akkurat det er vel kanskje en tapt kamp ...

ANMELDT AVARILD BERG KARLSEN