En stor seier

Norges største band noensinne er midtveis i sin ni måneder lange farvelturné. Det hele startet med en hysterirunde i Argentina og deler av Sør-Amerika i begynnelsen av mars, fortsatte til blant annet USA for første gang på mange, mange år i mai, og inntok stadion-Norge på Ullevaal lørdag kveld.

Rammen rundt - landets hovedarena for de store opplevelser - var den aller beste. En gigantisk scene, med videoskjermer formet som et hjerte. Og meget god lyd, allerede fra tidlig i konserten.

Låtutvalget var også et realt «greatest hits», selv om >-ha hadde gått bort fra den omvendt historiske kronologien som har preget turneen frem til nå. Det startet med «The sun always shines on TV», og ble rundet av med «Take on me».

Hvorfor ble likevel første halvdel av det Magne Furuholmen kalte ”en festforestilling” alt for avmålt og nesten anonym?

Låtene får gå fri, som vanlig, så skylden må deles mellom band og publikum.

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Første avskjedskonsert

Etter 25 år i popbransjen kan man vel ikke ilegge a-ha problematisk nervøsitet, men denne gangen virket de rett og slett litt preget av stundens alvor. Kanskje de følte at for mye sto på spill? Siste storkveld med fansen og lovnad om tidenes festaften har tross alt vært mantra fra leiren rundt dem i forkant.

Forsiktige var Morten, Magne og Paul i alle fall. Publikum hjalp dem da heller ikke noe særlig, og bandet måtte slite reelt med å få til allsang på ”Hunting high and low”.

Men en fest som åpner avmålt, vil som regel alltid ta seg opp. Det gjorde lørdagen på Ullevaal også. Til de grader.

Første rykk kom med den nyere låten «Bandstand», som igjen satt fabelaktig i liveversjon. Deretter i en sterk versjon av balladen «Crying in the rain», som smeltet folk like mye som den varmet.

Og derfra og inn var det fullt trøkk. Konsertens hoveddel ble avsluttet med kvartetten «Forever not yours», «Summer moved on», «I’ve been losing you» og «Foot of the mountain». Plutselig sang Morten Harket med akkurat så sterk stemme som alle ønsker seg, mens volum og show ble av virkelig stadionklasse.

Dessuten ligger det en imponerende melodiøsitet i disse i hovedsak nyere låtene, som klarer å få en fullstappet stadion til å ta helt av. For a-ha, som alltid har hevdet sin gjennomgående popseriøsitet gjennom alle år, må det oppleves som en stor seier.

At «Take on me» til slutt truer med å rive ned betongen, blir dermed en opplagt påminnelse om hvorfor de fikk muligheten. Uten den, ingenting.

Og «Take on me» er fortsatt særegen og sykt fengende, 25 år etter.

Er A-ha Norges beste band noensinne? Si din mening!