scene musikal
«Which Witch»
Av: Ingrid Bjørnov, Benedicte Adrian Mouton og Ole A. Sørli
Gjendiktet til nynorsk av Eirik Ingebrigtsen, Leif-Egil Vatnøy og Ole A. Sørli
Regi: Leif Egil Vatnøy
Kapellmester: Reid Gilje
Med bl.a.: Jorunn Torsheim, Ståle Ytterli, Rein Alexander, Bjørn Jensen, Åge Sten Nilsen, Elisabeth Moberg, Linda Fosse og Magne Fremmerlid
Nordhordland Kulturproduksjon
Håkonshaugen, Seim
Karakter: 5
Regnværet ga artistene full tenning
For da regnet øste ned i samfulle 45 minutter i første akt, ga utøverne alt, og fikk oss som satt i det naturlige amfiet over Håkonshaugen på Seim til å glemme regnet. Det var som om det gikk en liten faen i dem, rett og slett, og de spilte stort. Det gjorde de også da regnet ga seg, og bunnlinjen er kort og godt: Dette er en god forestilling.
Historien om «Which Witch» er etter hvert blitt over 20 år gammel. Den første premieren fant sted i Bergen under Festspillene i 1986, og siden har det vært så vel oppturer og nedturer for musikalen som handler om den ulovlige kjærligheten mellom den vakre, italienske piken Maria Vittoria og hennes lærer, biskop Daniel. Oppturer spesielt i Norge, og den store nedturen i London West End, da stykket ble tatt av plakaten etter bare 76 forestillinger i 1992.
Det handler om kjærlighet, og det handler om et av de mørkeste kapitlene i Kirkens historie; jakten på og henrettelsen av de såkalte heksene. Dette var kjønnsmakt satt i system, og inkvisisjonen hadde makt til å bestemme liv eller død - helst det siste.
Når «Which Witch» ikke klarte å få fotfeste i London, kan det skyldes at persongalleriet er relativt stort, og at det tar litt tid å få fortalt historien. Det kan muligens oppleves som manglende tempo og fremdrift, uten at undertegnede opplever det på den måten.
Og vi er fortsatt imponert over den musikken Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrian laget mens de fortsatt var svært unge. Den holder fortsatt. Dessuten ble det til forestillingen på Seim laget en helt ny sang som Elisabeth Moberg (Giulia) fremfører, «Mi Maria», skrevet av Ingrid Bjørnov og med tekst av Moberg, Vatnøy og Sørli. En nydelig sang som glir helt naturlig inn i stykket.
Elisabeth Moberg er for øvrig en av dem som står stort frem i denne forestillingen. Sikker i sin sceneopptreden, og kraftfull i sin sang.
To andre som man ikke kan unngå å legge merke til er Magne Fremmerlid, operasanger som gir liv til Cardinal Gonzaga, djevelutdriveren som synger om 2.665.866.746.664 smådjevler i verden, og Linda Fosse som har rollen som Anna Regina, biskop Daniels søster. Selv i store ensemblescener skiller hun seg ut både i utstråling og med sin stemme.
Og så er det Åge Sten «Glam» Nilsen som har fått den utakknemlige jobben å skulle synge rollen som alle forbinder med Jahn Teigen: Bøddelen. Men «Glam» gjør jobben glimrende, og fremstår virkelig som gjennomført ond.
Jorunn Torsheim som Maria Vittoria viser i de siste aktene at hun virkelig kan både synge og stå på en scene, men har problemer med å virkelig stå frem i første del av første akt. Det retter seg sikkert i løpet av tiden på Seim.
Men dette er ensemblets seier. Og dermed også regissørens. De store scenene er glitrende, og spesielt de to mest spektakulære, i marerittet om den svarte messen som avslutter første akt, og heksebrenningen som avslutter hele stykket.
Kostymene er flotte (Janne Robberstad), scenografien er praktisk med noen fiffige detaljer, og regissør Leif-Egil Vatnøy har gjort jobben sin - og vel så det. Spesielt har han klart å få frem den humoren som tross alt også finnes i stykket, noe som løfter denne versjonen av «Which Witch» ennå et hakk.
ARILD BERG KARLSEN
