• KOSTELIG: Gaver er en del av Marianne Heiers kunstneriske prosjekt. Her er Stefan Törner i Bergen Kunsthall i ferd med å feste diamanten som Heier har kjøpt med penger hun har tjent ved salg av egne verk.

    FOTO: RUNE SÆVIG

Diamant

Festspillutstiller Marianne Heier overrakte en diamant til Bergen Kunsthall under åpningen av utstillingen. Her er teksten hun fremførte under overrekkelsen.

Økonomi er et språk for å gripe verden. Et rutenett som deler opp kaoset i mindre deler og avgrenser, isolerer hver enkelt del og handling så vi kan sammenligne, begrense, kontrollere assosiasjoner og forstå hverandre. Et alfabet for menneskelig erfaring, en abstraksjon. Slik at omsetning kan foregå innenfor et system vi enes om. Det dominerer verden med sin effektivitet. Men hvis jeg fokuserer på skillelinjene i rutenettet, er det som om de løser seg opp foran øynene mine. Noe faller utenfor, det blir for trangt og kvelende. Menneskeliv teller ikke når målet er å sosialisere tap for å privatisere profitt. Når tid er alt, og livet ingenting. Det er et veldig dyrt system. Et upersonlig system som ikke kan beskrive oss eller hvordan vi henger sammen med hverandre og med verden. Hvordan vi er VI. Og vi ER, vi er MER.

Verden, vi, sprenger markedet. Hele tiden. Vi lever ikke gjennom det. Vi uttrykker oss ikke gjennom det, og vi beskrives ikke av det. Det mangler et fullstendig vokabular. Former som ikke fanges opp, som ikke finner navn. Det store, ville, navnløse, evige, ustyrlige, sterke, farlige. Det konkrete, kjente og likevel alltid nye. Livet.

Sankthansbålet, nyttårsfyrverkeriene. Første gang jeg så Paolo Uccellos Slaget ved San Romano, Jackson Pollocks malerier i Pompidou-senteret, Caravaggios fruktkurv som kunne vært malt i går, men er fra 1599, Velazquez’Las Meninas, Trisha Brown’ arkitektoniske koreografi, Matta-Clarks fantastiske, visjonære inngrep, Adrian Pipers generøse, kjølig analytiske og vilt drivende Funk Lessons, Victor Linds nesten uutholdelige Contemporary memory. Og alle de andre, de jeg ikke liker også. Jeg ELSKER dem. De åpner verden. De slår hull på hinnene som separerer og gjør den uforståelig, gjerrig, trang og umenneskelig. Jeg eier dem ikke, men jeg eier dem alle. Ingen pengesum kan beskrive dem.

Kan man vite hva noe er verdt før det har fått et navn, før det har fått en historie, før det har sirkulert? Kunsten har aldri helt fått plass i markedet, den er ikke komfortabel i de ferdiglagde rammene det kan tilby. Men den fins, den har vært der hele tiden. Med en fot innenfor, og flere utenfor. Om nødvendig kan den gå under jorden.

Strøjobber, offentlige midler, oppdrag, salg, private midler, premier, sponsorer, dugnadsarbeid, bytteøkonomi og gaver. Et mangetydig og sammensatt økonomisk utgangspunkt. Og den går i ett med livet

omkring den. Solidaritet, spekulasjon,pirateri og høye idealer.

Ørkenen brer seg, vi vet den kommer. Vi vet hvordan den ser ut, vi har sett bildene. Spøkelset lever, det har vokst. Men i ørkenen fins vanntilførsel gjennom skjulte, ukjente underjordiske kanaler som hele tiden finner nye løp.

Kunst er ikke isolerte punkter eller øyeblikk. Den henger sammen med alt rundt den, kan finnes overalt. I luften, i lyden, i veggene rundt oss, vannet vi drikker, ordene vi bruker, i hva vi ser, hører og hvordan. Det kommer an på hvordan lyset faller. Kunsten er I verden, AV verden, uttrykk for den. Konkret, levende, praktisert form. Den er vår, den er OSS. Den kan ikke uttrykke noe annet enn OSS. Vi har dybden, høyden, uforutsigbarheten, villskapen, de andre mulighetene i oss. Og er det ikke nettopp disse andre impulsene, andre fortellingene og moralene, selv i en verden dominert av markedstankegang, som viser alternativene?

Det fins ingen annen, bedre verden, bare denne ene. Men den kan se helt annerledes ut. Har ikke hvert eneste utsnitt, hvert eneste øyeblikk tusenvis av mulige utganger?

Det er gjemt foran øynene våre.

Unntakene, overraskelsene.

Det magiske. Vi kan tenke større enn oss selv.

Mot modellene. Mot strukturene.

Mot begrepene. Imellom, over, under og gjennom.

Ingen vet hvor mye, eller hvor lite, 1 + 1 kan bli.

Når lyset brytes, faller fra en annen vinkel, forandrer skyggene seg.

Og jeg eier livet mitt, jeg kan velge.

Ingen kjenner verdens grenser.

Marianne Heier

 

(Teksten er trykket i boken «Surplus» som er laget til årets festspillutstilling. Publisert med tillatelse fra kunstneren)

 

Siste fra Bergenpuls

No har Anne nådd
forfatterdraumen

- Ein må vere sånn når ein er agent. Ein må våge å skjere hovudet av nokon.

- Synden er å være innkrøkt i seg selv

Bjørgib-biskopen om tvilen, om helvete, om synd og om homofili.

Kunstneren beholder den vanlige
jobben sin - for å unngå å bli sær

Møt oljearbeider og oljemaler Bjørn Johannes Meidel Hansen.

Dette kan du gjøre i byen i påsken

Det er ikke så veldig mye.

Bergen er byen mellom to fjell

Sju byfjell? Tru om att, fortel geolog Haakon Fossen.

Festningsfangen som ble slaveskipper

En novemberdag i 1752 var bergenserne vitne til at en ung mann ble ført til fangehullet på Bergenhus festning. Galgen ventet ham. Fem år senere er samme mann kaptein på et skip på vei til Gullkysten for å hente slaver.

TEGNESERIER