Ved de ærverdige tredørene til hovedbiblioteket i Bergen, vokter to steinhoder over deg når du slentrer inn med bøker i bagasjen. Den ene med tykke briller og sur mine – den andre med langt skjegg og våkent blikk.
Etter sigende skal de to være sentrale skikkelser bak bygget – med briller, statsarkivar Just Bing, og med skjegg, trolig bibliotekarkitekten selv – Olaf Nordhagen.
Bings eget barnebarn Kari Kvam, er overbevist om at farfarens sure uttrykk er en hevn fra arkitekten.
- Ja, det må det være. Jeg husker ham jo bare som snill og gammel – og som en menneskelig person. Han var fabelaktig intelligent, og kunne masse, sier barnebarnet, som i dag er pensjonist.
Røk uklar
Just Bing var statsarkivar i Bergen by da biblioteket i sentrum ble bygget på midten av 1910-tallet.
Mannen skulle senere bli vel så kjent som litteraturhistoriker, og skrev blant annet verket «Verdens litteraturhistorie» over tre bind.
En uoverensstemmelse med arkitekt Nordhagen skal ha gjort sitt til at portrettet ble som det ble.
- Han hadde mye med både statsarkivet og litteratur å gjøre. Han var ikke enig med arkitekten bak biblioteket, og de røk antakelig uklar med hverandre. Det er nok derfor han ser slik ut. Jeg husker ham absolutt ikke som noen sur person, sier Kvam.
En gimmick
Lise Haaland er leder for lokalhistorisk avdeling ved biblioteket. Hun forteller at de får spørsmål fra bibliotekgjengere om hvem de to ansiktene foran inngangsdøren skal forestille.
- Vi får en to-tre spørsmål i året om hvem disse skal forestille, så da har vi forberedt oss litt på hva vi skal svare, forteller hun.
Senest forrige måned fikk biblioteket spørsmål via nettsamfunnet Twitter om hvem bystene skulle forestille.
- Det er jo ikke så vanlig at en arkitekt legger inn et selvportrett i sitt eget bygg. Vi får se på det som en gimmick, sier Haaland og ler.
Tegnet selv
Skal man dømme ut fra Bergens Tidendes arkiv, er det trolig at arkitekt Olaf Nordhagen selv sto bak tegningen av bystene.
«Bygningen er utstyret med atskillig billedhuggerarbeid, utført av billedhugger Rasmussen efter arkitektens vakre tegninger og utført med stor omhu av Vestlandske steinhuggeri», kunne man lese i BT lørdag 8. desember 1917, da bygget hadde fått sin høytidelige åpning. Da hadde byggingen foregått siden 1914.
Billedhogger Rasmussen heter Wilhelm til fornavn, og var i sin tid professor ved Statens Kunstakademi.
Dette skulle ikke vare evig – i 1945 ble han nemlig fradømt stillingen, fordi han var medlem av Nasjonal Samling. I 1941 hadde han også laget en byste av Vidkun Quisling, og etter krigen ble han dømt til å sone tre år og to måneder i fengsel.
Blir hilset på
Selv fikk Just Bing god tid til å beundre sitt eget portrett. Han døde i 1954 – nesten tretti år etter at bysten ble avduket.
Kari Kvam er ikke sikker på om bysten av hennes farfar ligner så veldig.
- Det er vanskelig å si. Den er jo så fæl! sier hun.
Hun takker farfaren for sin egen litteraturinteresse. Og selv om hun ikke tenker så mye over at han henger der når hun besøker biblioteket i byen, vet hun hva hun skal gjøre:
- Jeg hilser på ham.
Vi tar for oss snodige ting i bybildet. Har du undret deg over rare innslag i bergenske strøk og gater?
