DNS - et teaterhus i krise

Vårsesongen preges av et kunstnerisk nivå som gir grunn til bekymring, for å si det forsiktig. Kvaliteten på ensemblet er utvilsomt en del av problemet, og det er blitt tydelig eksponert gjennom et til dels ambisiøst repertoarvalg som flere av de utvalgte skuespillerne ikke makter å bære frem. Tydeligst ser vi det i «Dogville», som dessuten lider under en uklar regi. Men tendensen er også merkbar i «Lillelord».

Det som ser ut til å være hovedproblemet for DNS, har et navn. Navnet er Morten Borgersen. At teatersjefen ikke klarer å lage godt teater av Johan Borgens Lillelord-trilogi og heller ikke hadde forstand til å overlate regien til andre, er bare en del av dette sørgespillet. Og ikke den verste, isolert sett.

Verre, fordi konsekvensene over tid blir så alvorlige, er at han ikke evner - eller ønsker - å se hvilke krefter han faktisk rår over i ensemblet sitt.

For DNS er ikke blottet for dyktige skuespillere. Vi kunne saktens ønske oss langt flere. Men hvis teatersjefen hadde brukt de beste der de kan gjøre mest nytte for seg, ville mye vært vunnet.

Ta nå det helt opplagte eksempelet: De to bærende rollene i «Dogville» gir han til skuespillere som ikke makter å få frem det som ligger i teksten. Heller ikke tidligere har de overbevist om at de er klare for slike krevende oppgaver.

I ensemblet har Borgersen to andre skuespillere som ville kunne gitt oppsetningen et sårt tiltrengt kunstnerisk løft: Marianne Nielsen og Gard Skagestad. Sistnevnte er gitt rollen som fortelleren i «Dogville», men som Tom ville han kunnet gjøre langt bedre nytte for seg.

Marianne Nielsen har teatersjefen gitt en i og for seg viktig rolle i «Lillelord». Med sine kvaliteter ville hun imidlertid kunne blitt den Grace som «Dogville» krever, en skikkelse som har langt mer enn naiv vennlighet og uskyld å spille på.

Ser ikke Morten Borgersen at han satser på feile hester? Er det hans kunstneriske skjønn som svikter? Eller er det slik at han omgir seg med et hoff: Noen skal gis hovedroller, uansett, andre får ta til takke med det som blir til overs?

Oversikten over hvem som de siste årene har fått fast kontrakt på DNS - et gode som blir mer og mer sjeldent ved norske teatre i dag - kan tyde på at det er denne type favorisering teatersjefen praktiserer.

Uansett forklaring, må han innse at det ikke er noe lite regionteater han driver, men en nasjonal institusjon som årlig mottar rundt åtti millioner kroner fra staten.

Slikt forplikter. Fremfor alt kunstnerisk.

For øvrig synes det opplagt at teatersjefen ikke skulle satset på å kjøre to krevende oppsetninger som «Lillelord» og «Dogville» parallelt. Han burde satt sitt eget prosjekt på venting, det kunne det kanskje også kommet noe godt ut av.

Noen spørsmål tvinger seg frem: Ønsker Morten Borgersen å drive en kunstnerisk begrunnet skuespillerpolitikk? Eller velger han sitt repertoar uavhengig av hvilke skuespillerressurser han rår over? Er teaterhuset på Engen å anse som en kunstnerisk organisme, eller bare et spillested?

Riktig nok er det ønskelig med noe djervere satsing på DNS. Og vel må skuespillerne få oppgaver de kan vokse på. Men å gjemme vekk noen av de beste kreftene og løfte frem folk på en måte som bare kan knekke selvtilliten deres, er ensbetydende med kunstnerisk vanstyre.

Morten Borgersen har visstnok en passus i kontrakten sin om at han i noen grad kan drive som instruktør ved siden av jobben som teatersjef. Men det sies vel ikke at han skal bruke tid på dramatisering og instruering.

Han har nå vært teatersjef på DNS siden 2001. Det var ikke opplagt at han skulle få et nytt åremål. Men han fikk det - selv om den kunstneriske utviklingen i teaterhuset slett ikke pekte entydig i den retningen.

Slik tilstanden nå synes å være på dette teatret, burde Morten Borgersen i sin andre sjefsperiode konsentrere seg om dem han er satt til å lede og heller gi avkall på andre ambisjoner.