Blinde høner tar hevn

De tunge peilepunktene er i ferd med å forsvinne fra norsk kunstliv. Mens unge kunstnertalenter tradisjonelt har tatt sine siste studieår ved kunstakademiene, er institusjonelle ommøbleringer nå i ferd med å dyrke frem en eksotisk regnskog av kreative aktører på det estetiske feltet. Et avansert søk på nettstedet YouTube vil sannsynligvis overgå Høstutstillingen både når det gjelder kvalitet og kvantitet. For få år siden var dette «blinde høner» for alle med definisjonsmakt i det eksklusive kunstkretsløpet. En amatør, en høyskolekandidat eller en datanerd med uspesifisert film- og mediekompetanse kunne selvsagt slumpe til å treffe det riktige uttrykket, men etter 15 minutter i rampelyset var løpet som oftest kjørt. Seriøs posisjonering og eksponering krevde fortsatt offisiell aksept fra portvokterne til en nærmest copyrightbeskyttet kunstverden. Kampen om definisjonsmakten er langt ifra over, men akkurat nå, ved inngangen til utstillingsåret 2007, er det de «blinde hønene» som tar føringen i kunstløypen rundt Smålungeren.

FILMKUNSTNEREN Runa Islam stiller ut i Bergen Kunsthall. Hun har aldri studert verken film eller kunst, «jeg begynte bare med å ta bilder» fortalte hun til BT (17. januar). Hun snobber nok lengre nedover på rangstigen enn den offisielle cv-en hennes gir grunnlag for, men poenget i denne sammenhengen er at et uortodoks studieløp vanskelig lar seg spore i de utstilte arbeidene. Tvert imot.

Med fare for å ta munnen for full, vil jeg si at et verk som «Be The First To See What You See As You See It» (2004) kaster nytt lys over et fenomen som har hjemsøkt samtidskunsten like siden «ready-maden» inntok arenaen for snart 100 år siden. Hva er form og hva er innhold? Hva er tingen selv og hva er dens abstrakte idé? Islams korte filmfortelling lar kamera dvele ved en ung kvinne som knuser porselen i et prydkunstgalleri.

Filmen fronter en billedkrig. Formen, en blass og stripete 16mm filmkopi, gir hele settingen et umiskjennelig retropreg. Innholdet tolker jeg som et direkte spørsmål: Hva kan tolereres som kunst i dag? Hvilke bilder er viktige, hvilke er det ikke?

«Time Lines» (2005) er noe så romantisk som en taubanetur sett gjennom et kunstnerisk temperament. En spektakulær, nesten romlig, glideflukt mellom nostalgi og fremtidsoptimisme. Filmen virker, nær sagt uansett hvor i kulturhierarkiet du befinner deg.

I SKRIVENDE STUND er 12 påkostede utendørs audiovisuelle installasjoner i regi av BKK, Mediesenteret ved Høgskolen i Bergen og idéutviklingsprosjektet ProGress i ferd med å demonteres. Dessverre. En av de beste sto på Festplassen og ga oss et panoptisk blikk inn i en viltvoksende og forslummet bykjerne. Det vil si, vi så flere scenarier samtidig. Det som er, med Lysverksbygget og Smålungeren som fokuseringspunkt, og det som kan bli - Bystasjonen omringet av spikertelt og skyskrapere i glass og stål.

Fremtidens bylarm får du gjennom mobiltelefonen. Et bilde det er lett å la seg fascinere av, lett å leve seg inn i og følgelig lett å stemple som naivt «politisk» fordi det hindrer kritisk distanse. For det går fortsatt en grense. Samtidskunst skal være for alle, men ikke for enhver.

^{ANMELDT AV ØYSTEIN HAUGE}