Aurland kommune vil bygge verdensarvsenter. I Gudvangen bruker de gamle gruver til å bergta turister. Det er optimisme og ydmykhet å spore rundt Nærøyfjorden, etter at den offisielt ble del av verdensarven.
- Jeg har jobbet hardt i 18 år for at dette stedet skal havne på UNESCOs liste. Målet er nådd. Nå kan jeg ta ferie, ler Torill Hylland, eieren av Gudvangen Fjordtell.
Selvsagt er det spøk. Det er nå arbeidet begynner for henne og alle andre som er berørt av at to norske fjorder har havnet på UNESCOs liste over verdensarven. Hylland har alt begynt: Til uken åpner hun De magiske hvite grottene i Gudvangen for turister. To ganger daglig skal besøkende loses inn i de iskalde, mørke grottene - etter først å ha blitt iført varme klær og hjelmer. Vel inne i kulden kommer huldra frem - og gjør sitt beste for å bergta turistene.
Gjenbruk av gruver
Opprinnelig er De magiske hvite grottene anorthosittgruver, sprengt ut da det var prøvedrift i gruvene på 50- og 60-tallet.
- Det er visst bare et sted det finnes i større mengder enn her i Gudvangen, og det er på månen, ler Hylland.
Gruvedriften er en av mange potensielle konfliktkimer i området. Anthositt er ikke noe veldig lett tilgjengelig mineral. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har valgt å utsette problemet til etter at UNESCO-saken var avgjort.
Akkurat denne gamle gruven har Hylland overtatt og tatt i gjenbruk. De er lyssatt, innredet, tilrettelagt for publikum, og har i noen år fungert som selskapslokaler. Det er slett ikke tilfeldig at de åpnes for publikum samtidig som Nærøyfjorden kom på UNESCO-listen.
- Dette er jo et område med så mange muligheter. Se bare hva vi fikk til, av dette hullet i fjellet, sier hun.
- Det eneste skuffende i denne prosessen, har vært mangelen på informasjon ut til befolkningen underveis, fortsetter Hylland.
Arbeidet i stillhet
For også i kommunehuset i Aurland har arbeidet pågått en stund, men i det stille. Ifølge varaordfører Hallgeir Høydal har det en naturlig forklaring - det ville ikke vært riktig å gå ut og planlegge høylytt før vedtaket var bekreftet. Det ble det torsdag 13. juli.
- Da fikk vi et kvalitetsstempel på noe vi allerede visste var bra, sier Høydal. Tildelingen har likevel gitt ny giv til det som allerede har vært satsingsområder for kommunen: Sikre landbruket, ruste opp reiselivsnæringen, og bygge kompetanse til å forvalte områdene. Størstedelen av området som omfattes av verdensarvstatusen ligger nemlig nettopp i Aurland kommune.
Men kommunen ser ikke bare på seg selv som naturlig hovedsete for opplevelsen av Nærøyfjorden. Aurland kommune vil også bygge bro til de seks andre norske områdene som står på UNESCOs lister. I tillegg til nykomlingen Geirangerfjorden er det Vega, Urnes stavkirke, helleristningsfeltet i Alta, Bergstaden på Røros og Bryggen i Bergen. De ønsker også bygge om det gamle kommunehuset i Aurland til et eget verdensarvsenter.
Vil på statsbudsjettet
- Vi har fått et spesielt ansvar for å forvalte disse områdene til beste for innbyggerne og alle de besøkende, og for å formidle hvorfor dette er en del av vår felles natur- og kulturarv. Da kan vi ikke være avhengig av været, forklarer Kommunalsjef for oppvekst og kultur, Claus Røynesdal. Senteret har vært under planlegging lenge, men kommunen har holdt en lav profil - i påvente av endelig bekreftelse fra UNESCO.
- 4. juli orienterte vi Fylkestinget i Sogn og Fjordane, forteller varaordføreren. Fylkeskommunen vil være med å opprette senteret, og Aurland kommune har alt i en årrekke fått signaler fra Miljøverndepartementet om at de kan regne med støtte derfra dersom UNESCO-statusen gikk i boks. Og Aurland vil ha flere departementer på banen.
- Allerede i dag er hver sjette turist i Norge innom Aurland, og nå kan det komme til å bli flere, sier Røynesdal. Han mener natur- og kulturforvaltningen i UNESCO-områdene derfor er et statlig ansvar. Utdanningsdepartementet må hjelpe å sikre kompetanseutviklingen, både innen jordbruk og naturforvaltning. Næringsdepartementet må bidra til å utvikle ny sysselsetting. Og Landbruksdepartementet må bistå med å opprettholde kulturlandskapet i de berørte dalene.
Avhengig av jordbruket
- Turistenes opplevelser av dette området er jo avhengig av at dette er levende dalføre. Det å drive jordbruk på Vestlandet er vanskelig nok allerede, men nå er vi avhengig av landskapspleie bare et levende jordbruk kan gi, sier Røynesdal.
Hotelleier og entreprenøren i Gudvangen, Torill Hylland, er indirekte helt avhengig av jordbruket. UNESCO kan nemlig trekke tilbake statusen, dersom kulturlandskapet gror igjen.
- Det må holdes i hevd, men det er ikke nok å bare opprettholde det som kulisser. Jeg regner med at de strekker seg lenger enn bare til festtalene denne gangen, sier hun.
Plasttroll uønsket
I tillegg ønsker kommunen å fremme turisme som en helårsnæring i området.
- Det ville utgjort et stort sprang for hele indre Sogn, hevder Røynesdal. Samtidig legger verken han eller varaordfører Høydal skjul på at det byr på utfordringer å kombinere økt reiselivspress med forsvarlig forvaltning av områdene. De berørte kommunene er allerede restriktive med hva som tillates av nyetableringer og aktiviteter i naturområdene.
- Vi vil vel neppe bli vesentlig mer liberale nå. Vi ønsker etableringer, men de må harmonere med den utviklingen vi ønsker, fastslår Høydal.
Hylland er imidlertid lite bekymret for at det vil bli oversvømt av plasttroll, feterte turister i charterhelikoptre og ti etasjes turisthotell.
- Hvor skal det skje, da? De stedene det går an å bygge noe, står det allerede noe. De andre stedene går det ras. Vi har så mange ras at vi har navn på de forskjellige. Og vi hører forskjell på dem om natten. Man bor her på naturens premisser, og her er det naturen som bestemmer. Vi må bare innrette oss, sier Hylland.
