«Art in your face!»

«Det mennesket som altfor uproblematisk avfinner seg med sin egen kultur, avfinner seg med det meste», hevdet den radikalt konservative tenkeren Allan Bloom i verdidebatten som blusset opp ved inngangen til et nytt årtusen. Alt maset om begrepet «livsstil» ble for Bloom et symptom på at den kulturelle substansen i samfunnet vårt var i ferd med å skrumpe inn. Tenker vi etter så ser vi at begrepet rettferdiggjør enhver form for, ja nettopp - livsstil. Når unge mennesker kommuniserer i dag registrerer ikke Bloom annet enn klisjeer og overflatiskhet. Nå, i demokratiets likegyldige fase, har vi glemt hva det vil si å tenke. Dette tomrommet fylles blant annet med rock 'n' roll, tagging og graffiti.

Gjennom Bergen kommunes stadig åpnere holdning til ungdom som artikulerer sine følelser gjennom «bombing» av byens rene vegger skimter vi dette postmoderne idealet om livet som selvutfoldelse. «Hvis Bergen skal være en spennende kulturby, så kan ikke all kunsten finnes på museum», sa kulturbyråd Henning Warloe på et møte med graffitifolket i fjor vinter. «Graffiti er en kunstform vi må ta på alvor, og vi må være åpen for at den kan berike byen.» Et knapt år senere tok den samme høyrebyråden finans- og næringshatten på hodet og åpnet slusene for hundrevis av byromsmøbler sponset av den multinasjonale reklamegiganten Clear Channel. Noen vil kalle det utvannet liberalisme. Egentlig handler det om mangel på målestokk.

Graffiti er kunst. Graffiti beriker byen. Nei og ja. Graffiti er ikke kunst så lenge den befinner seg på vegger som ikke er godkjent av kunstinstitusjonen selv og ja - den beriker byen på samme måte som plakater, klistremerker og gateskilt. God graffiti putter maur inni hodene våre og får oss til å reflektere. Byen er full av historier. Noen handler om fortiden, andre om vår egen hverdag og erfaringene til en stadig mer sammensatt befolkning. God graffiti handler alltid om byen selv. Oppblåste flanerier i eksplosive farger, smurt tykt på for å overgå hverdagens visuelle kaos. Eller «Art in your face!», som det heter på graffitifolkets egen dialekt.

Først fikk vi Femte Veggen på baksiden av funkisbygningen til Bergen Kunsthall. Etter ni fruktsommelige måneder som Norges største lovlige graffitivegg fikk den igjen vende tilbake til arkitekt Landmarks foretrukne ensfargede stillstand, som avtalt. Nå blomstrer det på to av ytterveggene til Sentralbadet. Åtte malere står for den avbalanserte tegneserieaktige «piecen» i Komediebakken, mens veggen ut mot Baneveien preges av «throw ups» i en myldrende kalligrafisk «wild style». Stygge «tags» og mer eller mindre kreative «writernavn» skriker på oppmerksomhet og fortolkning.

Det blir sagt at graffitiens estetikk sjeldent er idyllens estetikk. Veggen i Komediebakken er i så fall en selvmotsigelse. Den ene halvparten er pepret med store kulehull i 3D teknikk. Den andre lokker med scenerier som minner om den glorete Smaragdbyen i drømmelandet Oz. Over det hele, øverst oppe mot Sentralbadets tak, svever et naturtro malt portrett av «Stefan» merket RIP (Rest In Peace). Her har Bergen har fått sin første nekroffiti, et gedigent minnesmerke over en ungdom som (hvis veggen har «cred» og vi kan tro på det den forteller) mistet sitt liv før det for alvor begynte. En real «burner» som brenner i hukommelsen lenge etter at vi har passert.

Veggen i Komediebakken er en sann «masterpiece», ikke kunst. Byrådens forsikringer spiller ingen rolle. På kunstscenen er det verken han eller graffitimalerne som bestemmer. Definisjonsmakten hører en annen verden til. Kunstverdenen. Hvis dette språket skulle styrt en anmeldelse som denne ville den lovlige graffitiveggen på Sentralbadet hatt ett, og bare ett, altoverskyggende budskap: Malerkulturen møter kontrollkulturen. Den siste har overtaket. Foreløpig.

^{ANMELDT AV ØYSTEIN HAUGE}