Dette innlegget er skrevet av Tine Smith-Hjelmerud. Innlegget ble først publisert i Fædrelandsvennen.

Jeg er en sånn fornekter som belønner meg selv med tre poser ostepop hvis jeg har unngått majones i 24 timer. (Jeg har vokst cirka én meter siden jeg ble født, så det jeg legger på meg av en pose med ostepop er nok til å få den januarbleike kroppen min til å ligne ei lita kompe.)

Og jeg avskyr trening. Jeg blir forbanna av å være svett, men da jeg en dag merket at det var litt slitsomt å ta rulletrapp, forsto jeg at det kanskje var på tide å besøke mitt svært forsømte treningssenter igjen.

Tine Smith-Hjelmerud (30) belønner seg gjerne med tre poser ostepop hvis hun har unngått majones i 24 timer.
Torgeir Eikeland

Forrige gang jeg var på treningssenteret var i 2015, og da endte jeg opp med å ta badstue fordi jeg mer eller mindre bevisst hadde glemt joggeskoene hjemme. Jeg tørket støv av treningsbagen, logget inn på senterets hjemmeside, fant den korteste gruppetimen de hadde å by på, og feiret mitt spreke initiativ med litt snacks.

Min forakt for mosjon er neppe genetisk. Min mor er en sporty liten sprettball som hvert år sykler til Hovden, mens jeg ligger hjemme og drømmer om ribbefett og lurer på hvem hun adopterte meg av. Så da jeg i mitt anfall av optimisme og dårlig selvinnsikt hadde meldt meg på gruppetimen, spurte jeg mamma om hun ville bli med. Hun ble omtrent like glad og overrasket som hun ville blitt om jeg fortalte henne at hun skulle bli bestemor.

Hvorfor arvet jeg ikke mammas entusiasme?

Dessverre var treningsøkta hakket mer hardcore enn det jeg var forberedt på. Det Demi Moore måtte gjennom som G.I. Jane virket som en litt tjassen gymtime på ungdomsskolen sammenlignet med gruppetimen jeg kom til. «Tabata» het marerittet, intervallstyrketrening ispedd litt død. Det begynte okei. En latterlig kjekk instruktør koreograferte oss joggende omkring i rommet før styrketreningen skulle starte.

Meg 30 år og mamma 30 år.
Torgeir Eikeland, Elisabeth Smith/Åse Halvorsen, Fædrelandsvennen.

Jeg følte jeg feilet ganske greit allerede i oppvarmingen, og angret raskt på at jeg ikke heller var hjemme og drakk bearnaisesaus. Mamma svinset sprettent rundt. Jeg var like grasiøs som Godzilla. Etter joggingen fulgte et førti minutter langt styrkeprogram. «Ikke gi opp, pushe på. Fem sekunder igjen, tre pushups til!» smalt det fra Kommandør Kjekk.

Jeg var døden nær, en dissende julegris i et verdenshav av svette, men han var for pen og autoritær til å si nei til. Yes, dear Sir Lord, tenkte jeg med den servile hjernen min, og dyttet spekket opp i atter en pushup før jeg smeltet ned i treningsmatten. Jeg skulte bort på mamma som spratt smilende opp og ned uten antydning til svette, og kjente på bitterheten over ikke å ha arvet entusiasmen for tortur.

Døden nær?

«Og nå favorittøvelsen, boys and girls» hylte instruktøren da timen nærmet seg slutten «Burpees!». Burpees var så kjipt at da jeg kom hjem, skrev jeg en liste over ting jeg heller vil gjøre enn denne idiotiske øvelsen som høres ut som et reflukssyndrom:

Listen over ting som trumfer burpees.
Tine Smith-Hjelmerud.

«Hjelp meg», pep jeg til samboeren da jeg våknet dagen derpå. Ingenting virket. Ubrukelig post-tabata måtte jeg dras ut av sengen. «Støl?» spurte han. Jeg var ikke støl, jeg var døende. Hver eneste muskel i kroppen var rustne spikre som pirket meg i underhudsfettet hvis jeg så mye som pustet. Han hikstet av hånlatter da han måtte ta på meg bh-en for meg.

Derfra var dagen ren smerte. Å skjære brød, løfte kaffekoppen til munnen, blunke, ta heis, ingenting kunne jeg gjøre uten å gi fra meg hvesende stønn av smerte. Jeg vraltet gjennom dagen i sumobryterganglag. De neste dagene lå jeg i strak pinnepositur så mye jeg kunne, og drømte om å få innlagt kateter så jeg skulle slippe å gå opp trappene for å gå på do.

«Jeg har fått rabdomyolyse» hulket jeg til samboeren. «Rabdohvada?». Jeg forklarte at jeg hadde googlet «utrent idiot tror hun er toppidrettsutøver» og lest om crossfitfans som har havnet på sykehus med nyresvikt og istykkerrevne muskler etter å ha trent for hardt. «Det er en ordentlig sykdom, du må kjøre meg på legevakten». «Du er ikke syk, du er bare i dårlig form, tjukka», lo samboeren vel vitende om at armene mine var for ødelagte til å kunne slå ham i fjeset.

Jeg ba en stille bønn om at jeg faktisk hadde fått rabdomyolyse, så jeg kunne få tilbringe den kommende uken i en myk sykehusseng.

Sees i januar 2018, gymmen!